Vanuatu is Paradise

Vanuatu is Paradise

Bussjåføren gjentar ordene; Vanuatu is Paradise. Jeg må si meg enig. Hvor mye bedre kan paradiset bli? Vi kom fram søndag formiddag (4.september), en gjeng på 10 nordmenn og 1 amerikaner. Skulle gjerne satt inn et gruppebilde her, men det fikk vi ikke somla oss til å ta. To uker med mid-semester break måtte nytes et stykke unna Auckland med totalt avbrekk fra alt som heter skole, gruppeoppgave, essayinnlevering, eksamen. Og jeg må jammen meg si vi kan å kose oss!

Dette er et langt innlegg med mye tekst! Jeg har skrevet litt jevnlig fra turen og prøvd så godt jeg kan å ”sprite opp” innlegget med masse bilder. Enjoy!

Vanuatu, en tre timers flytur fra New Zealand, er en republikk i den sørvestlige delen av Stillehavet med 13 store og ca 70 mindre øyer. Landet var under felles fransk-britisk koloni frem til 1980 der de ble selvstendige under navnet Vanuatu (måtte låne litt info fra store norske leksikon her...). Vi bodde på en av de store øyene, Efate, på Benjor Beach Resort, ca 20 minutters kjøretur fra hovedstadens sentrum Port Vila.

Redusert kvalitet på google bildet, men der er Vanuatu!

Jeg hadde aldri hørt om stedet før Mats snakket om at de var en liten gjeng som skulle hit. Ordet spredte seg og plutselig var "de" blitt til "vi", en gjeng på 11, som sto klare på Auckland flyplass kl 05:30 søndag 4.september; Tore, Andrè, Tyler (USA, California), Mats, Stian, Pernille, Camilla, Caroline, Øyvind, Matthias og meg. Vi leide en Chiefs Villa i Benjor med 5 soverom hvor 8 av oss bodde (jeg delte rom med Caroline og Øyvind). Vi hadde 2 bad, stue og kjøkken og stort uteområde. I tillegg leide vi en liten leilighet til der de 3 andre bodde.

Benjor Chiefs Villa
Tylers picture

Pernille, Camilla, Stian, Mats, Øyvind, Matthias, Tore og Caroline
Spiller kort mens vi venter på middag

Meg, Mats og Øyvind

Tyler and Andrè getting dinner ready

I Vanuatu er det sommer og sol, og i følge brosjyren jeg leste er det i gjennomsnitt 23 grader i september. Folket i Vanuatu er så blide at landet har blitt kåret til ”the worlds happiest place” to ganger i The Lonley Planets Happy Index. Overalt vi gikk smilte folk til oss, vinket og var generelt gjestfrie.
Veistandarden er OK - av og til tenkte jeg; oi... dette er nesten like ille som i Norge jo! Litt overdrivelse her ja, men dere skjønner poenget. I byen var det asfalterte og gode veier, men når man kjørte på de mer landlige plassene var det "hompetitten hompetatten...". Det er mye roligere her enn i India, tror jeg har hørt folk tute 10 ganger til sammen. Og så kjører de på riktig side av veien. Men det har nå nesten blitt feil for meg for jeg prøver å bli vant til venstrekjøringa i New Zealand. Blir litt forvirra av så mange kjøretyper J
Vi bodde rett ved stranda og hadde utendørs svømmebasseng ikke langt unna som vi kunne benytte oss av. I tillegg var det flere strender ikke langt unna som vi kunne nyte late dager på, deriblant Hideaway Island. 10 minutters kjøretur med buss og 4 minutters båttur og vips var vi, som navnet sier, "gjemt vekk" på den andre siden! Deilig!

En liten båt med maks 14 personer av gangen som kunne sitte på over

Der ligger Hideaway!

Båtturen over var gratis, men det kostet 1000 vatu (ca 60 kr) for å entre øya

Kan ikke ha det vondt på et sånt sted!

Pernille, Stian, Tore og jeg gikk på dykkerkurs på et sted som het Nautilus og nå har vi dykkerlappen!J Vi dykka 4 ganger i havet og fått oppleve Vanuatu fra ”down under” – utrolig vakkert syn! På Nautilus hadde de en hund som het Ahmed, "navnebroren" til pappa faktisk! 

Scuba Crew
Tore, meg, Pernille og Stian
Det tegnet vi gjør betyr OK/BRA på dykkerspråket
Tore's bilde

Første dagen (mandag 5/9) vår når vi prøvde utstyret i bassenget må jeg helt ærlig si det var ordentlig skummelt! Jeg var utrolig redd og fikk en klaustrofobisk følelse av det tunge vektbeltet (hvor jeg måtte sette på ekstra vekter, 7,5 kg til sammen, for jeg fløt sånn, som i følge Stian var fordi jeg hadde for mye luft i magen…Morroklumpen!), vesten med oksygentanken, maska og munnstykket for å puste gjennom. I tillegg går dykking imot hva som er naturlig; det er ikke naturlig for meg å puste under vann og det resulterte i at jeg holdt pusten under vann, noe som sier seg sjøl ikke er mulig i lengden. Jeg ble så redd og instruktøren vår Luke spurte meg flere ganger ”are you sure you want to do this?” Yes! Jeg tenkte at jeg prøver litt til og ser, men kommer ikke til å fortsette kurset for det er ingen god følelse å gå rundt å være redd. Men samtidig liker jeg ikke å gi opp. Det endte med at jeg brukte litt tid på egenhånd i bassenget og gjorde meg kjent med utstyret og undervannslivet. Når bassengtimen var over tenkte jeg ”det var jo ikke såå ille…” Jeg fortsatte litt til. Vi tok båten ut på havet og dykka in ”real life”. Dette var kun et dykk for å bli kjent under vann og kose oss. Det gikk overraskende lett og var gøy, og den største bekymringen var at jeg hadde så vondt i ørene pga trykket. Etter ca halv time nede på 12 meters dyp hadde jeg bestemt meg; jeg prøver en dag til. Vi fikk i hjemmelekse å se på infofilm, lese bok og svare på quiz.
Om kvelden etter fellesmiddagen (vi hadde fellesmiddag hver kveld hvor to eller tre personer hadde ansvar for kveldens måltid) gikk vi ned i den lille leiligheten og pugga teori om dykkerlivet. Dagen etter (6/9) startet først med gjennomgang av spørsmålsarket og quiz og så var det ny bassengsession. Vi gikk gjennom div øvelser under vann og timen startet med at jeg fikk helt panikk under en av øvelsene for jeg fikk så masse vann i nesa. Vi har en øvelse hvor du må fylla maska med vann og blåse den ut igjen, under vann. Sier seg selv at det ikke er gjort i en håndvending. Jeg ble så redd, men samtidig ville jeg klare det jeg også. Med litt øvelse, og en god del pusteteknikker, gikk det mye bedre og etter det gikk resten av bassengtimen veldig bra. Dagen etter (7/9) startet vi grytidlig. Kl 07.30, rise and shine, dro vi ut med båt for å dykke på både 12 og 18 meters dyp. Denne gangen koste jeg meg ordentlig masse under vann. Drev og snakka med de andre på tegnspråk og greier J

Stian og jeg er snart klare for å hoppe uti!

Vi har dessverre ingen dykkerbilder da vi ikke fant undervannskamera som vi kunne ta med så langt ned. Setter inn et lånt dykkerbilde fra google da for å gi et bilde av hvordan vi hadde det!

Vi hadde flere morsomme opplevelser under vann, men jeg vil dele en episode som får oss til å skratte hver gang vi nevner den. Den tredje dagen når vi dykka to dykk og hadde gjort noen øvelser under vann, skulle vi samles og så svømme videre og fortsette med andre øvelser et annet sted. Alle sto i ring, men plutselig begynte jeg å flyte… og jeg fløt videre oppover. Og kom meg ikke ned. Langt der oppe ser jeg ned på 5 ansikter med store øyne som ser på meg og skjønner ingenting av hva jeg driver og veiver med kroppen for der oppe. Sannheten var at jeg ikke skjønte hvorfor jeg fløt og kom meg virkelig ikke ned igjen. Med litt instrukser fra læreren vår Luke kom jeg meg heldigvigvis tilbake på samme høyde som de andre etter en liten stund. Utrolig løye!!! :D
Stian: Jeg ser meg rundt og bare ”Hey! Hvor ble det av Sirwa a'?” Så ser jeg opp og langt der oppe driver hun å flakser med armer og bein! J

Camilla og jeg slo på stortromma og mekka hjemmelaget pizza til fellesmiddag to ganger på turen 

Siste dagen vår var fredag 9.september. Etter et dykk og de siste øvelsene har vi nå dykkerlappen! YEAH!

The Scuba Crew
Meg, Stian, Luke, Pernille og Tore
Bildet er tatt med Stians kamera

Torsdag 8.september hadde vi ikke dykking og jeg ville gjerne leie sykkel og komme meg litt ut av bykjernen og oppleve mer av hvordan Vanuatu er. Noen av de andre skulle på stranda mens andre ble igjen hjemme så det ble bare meg. Etter en liten joggetur på morgenen tok vi bussen innover og jeg gikk av i sentrum der jeg hadde avtalt å møte en fyr for å leie sykkel. Han driver noe som heter Ecotours og leier ut sykler og har riverkayaking og bushwalking på menyen. Det viste seg at han er fransk og kona jobber på den franske ambassaden. De har en sønn i ungdomsskolealder som går på en fransk skole i byen. De var så snille og hjelpsomme og kjørte meg oppover til et sted hvor jeg kunne sykle fra. I følge mannen skulle jeg følge den samme veien bortover og ville da automatisk komme tilbake til byen. Jeg hadde ikke noe kart, men antok at jeg da sykla en runde og kom tilbake til der vi var. Det var en god frihetsfølelse og jeg koste meg veldig der jeg sykla bortover og hilste på lokalfolk, tok bilder og nøt det jeg så.

Framkomstmiddelet

Ut på tur, aldri sur!

Syklet forbi vakre steder

Lokalbefolkningenes hjem

Kristendom og Kirken er en viktig del av Vanuateres liv

Så enkelt er kollektivtrafikken på Vanuatu;
B = Buss
T = Taxi
Trenger du å komme deg fra A til B steller du deg uti veikanten og stopper buss/taxi som kjører forbi. Logisk nok er buss billigere enn taxi. De som kommer på først på bussen, blir sluppet av først, selv om det er omvei for de som kommer etterpå. Med andre ord, det er ikke faste kjøreruter som vi er vant til

Jeg syklet lenger og lenger vekk fra sivilisasjonen og innover i ”busjen” og etter et godt stykke på humpete veier med tett skog fant jeg ut at jeg måtte spørre noen om veien. Jeg kunne virkelig ikke tenke meg at dette var retningen tilbake til sentrum. Jeg spurte en lastebilsjåfør og han så veldig rart på meg og forklarte at dette var overhode ikke veien til sentrum. Like ved sto en hund og når den begynte å bjeffe var det bare å hive seg så fort jeg kunne opp på sykkelen og tråkke for harde livet tilbake den samme veien jeg hadde kommet. Jeg kom meg tilbake til byen, spiste, skrev og sendte postkort og møtte kona til Ecotours-mannen på ambassaden, leverte fra meg det jeg hadde, takket pent og dro. Så var det buss hjem til Benjor. Sjåføren min hadde så varme øyne og smilte hele veien hjem. Vi (les: han) snakket om livet i Vanuatu og fortalte meg mange ting jeg har lurt på. Han hadde spennende ting å fortelle, og selv om både substantiv og adjektiv på engelsk gikk litt om hverandre var det ingenting i veien med engasjementet hans, både for landet og livet generelt. Det var hans ord som ble overskriften på dette innlegget. Han fortalte om familien sin også, her snakker vi familiedrama! Lillebroren er i militæret i Afrika i 10 år, med kun et opphold på to ukers ferie hvert femte år (hvis jeg forsto han riktig!? Synes det hørtes veldig lite ut, men hva vet jeg...). Dama (eller eksdama) har stukket av og giftet seg med en annen mann og  nå bor nevøen hans sammen med han (med bussjåføren). Faren har gitt beskjed om at lillebroren ikke skal få vite noenting siden han er ute i krigen og ikke må bli distrahert med ting som skjer på hjemmebane. Familiedrama er familiedrama, uansett hvor i verden du er!  Selv er bussjåføren utdannet arkitekt fra Fiji og jobber hovedsaklig med det. 


Som jeg skrev var Vanuatu en fransk-britisk koloni til 1980, det forklarer hvorfor det er så mange fransktalende her. Vanuatere lever av jordbruk og i følge bussjåføren er det ikke tydelige forskjeller på rike og fattige, noe jeg egentlig må si meg enig i. Selv om mange bor veldig primitivt har jeg ikke fått inntrykk av at det er mange som virkelig lider. Folk er avslappet og har lite å bekymre seg for siden de har det de trenger. ”You eat rice, I eat rice. You eat meat, I eat meat.” Det slo meg en av de første dagene jeg var her at jeg var litt misunnelig på denne livsstilen. Misforstå meg rett; jeg føler meg utrolig heldig med alt jeg har og har absolutt ingen mangler! Men tenk da, å vokse opp på et vakkert sted med det aller grunnleggende, omringet av familie og venner og en så rik kultur og ikke ha behov for noe mer. Ingen stresskofferter, ingen folk som ser rart på deg om du smiler til en fremmed, ingen villa til hus.

At jeg hadde familie på andre siden av jorden spilte ingen rolle, bussjåføren mente jeg burde slå meg til ro her; You should move here. You should marry here. Tja! Men jeg kommer gjerne tilbake. Vi var flere som snakket på at istedenfor å dra til Spania og nyte pensjonisttilværelsen burde folk komme hit. Det er på Vanuatu det skjer!

Frukt- og grønnsaksmarkedet I byen ble bygget av staten sånn at de fattige bøndene kunne ta med sine råvarer hit og selge det. Markedet er døgnåpent og er proppfull av farger, antioksidanter og lukter.

Han fortalte videre at det var to ting som sto sentralt her i Vanuatu; det faktum at folk hadde jordbruk og kristendommen. Jeg, Pernille og Mats skulle være med den faste sjåføren vår Mana på gudstjeneste på søndag (11/9), men han dukket verken opp eller svarte på tlf så da ble det dårlig med det gitt! Var han langt inni drømmelann etter en fuktig lørdagskveld, mon tro? :-)

På kvelden dro jentene på Malaysian evening (kulturell aften) på Hideaway. Spiste god mat og hørte på musikk og dansa
Pernille, Camilla, Caroline og meg

Fikk smake på Kava gjorde vi også, lokaldrikken her. Det både ser og smaker som jordvann (ikke at jeg har smakt akkurat dèt så ofte, men...), er framstilt av en pepperart, og man blir nummen i munnen og beruset. Flere av guttene hadde en interessant opplevelse med denne drikken... Stian var visst i Narnia etter en slurk liksom!

Kasakhstan og Bruna aka Sirwa og Pernille. Mats ville også være med på bilde :)
En dag sa Pernille midt i en setning, "du er fra Kasakhstan, sant?" Kurdistan, Kasakhstan, same same ;)
Så da ble det til at jeg var fra Kasakhstan.

Livets Tre i Vanuatu
Stian, Tore, Pernille og jeg dro for å ta en nærmere titt på noen populær fosser i nærheten, og ble på vei opp, møtt av denne vakre utsikten 

Stian, Tore, Pernille og jeg måtte selvfølgelig gjøre som alle de andre turistene; pose under the waterfalls

I løpet av bussturene til og fra dykkerutfluktene ble det tid til mange interessante samtaler. En kveld vi kjørte hjem fra supermarkedet og det var mørkt ute begynte vi å diskutere hvor ordet bekmørkt egentlig kom fra. Den ene teorien var at ordet var oppkalt etter en eller annen Johan Bek for maaange år tilbake fordi han var en så trist mann og hver gang det var mørkt sa alle at nå var det bekt. Stian's teori var at det var dèt den første afrikaneren i Norge het... Andre (og mer saklige!) forslag? :-)


Lørdag (10/9) ble det arrangert et løp litt i utkanten av Port Vila på et sted som het Club Hippique. Det var ambassadedama som tipset meg om det den dagen jeg leide sykkel. Det var 3 forskjellige ruter, en på 8 km, en på 16 og den tredje på 21,5. Jeg hadde lyst til å være med så den dagen, mens noen dro på stranda og andre på kajaktur, tok jeg bussen til stedet og meldte meg på. Først hadde jeg optimistiske planer for å løpe 16 km, men så tenkte jeg.. "i den varmen!?!" Så jeg holdt meg til 8 km. Det var varmt, solkremen var smurt på og vann drukket i massevis. Ingenting ble overlatt til tilfeldighetene. Rundt meg hørte jeg mange snakke på både fransk, bislama og engelsk (alle tre er offisielle språk i Vanuatu). Jeg kjente ingen, men kom i kontakt med noen australske damer som sto og skravlet og var veldig søte. De sladra om mann, barn og naboer og det hele minnet meg litt om en scene fra frustrerte fruer, bortsett fra at vi ikke var på Wisteria Lane, men på en hestegård en halvtimes busstur fra sentrum. Det var moro å kjenne på stemningen og engasjementet og selve løpet gikk greit. Det værste var varmen (naturlig nok!). Jeg løp på 1 t 2 min og var fornøyd med å ha fullført :-)

Pernille og jeg i tradisjonelle Island dresses
Store kjoler med mye stoff. "Not like fashion dress" sa dama på markedet
Vi hadde planer om å bruke dem i kirka... Får ta den med til bruk neste gang vi reiser tilbake :-) 

På kvelden dro vi ut på Voodoo Bar og sjekka ut nattlivet på Vanuatu :-) Vi kom i kontakt med noen nordmenn som var på ferie, men studerte til vanlig i Sydney, Australia. Nordmenn har en tendens til å være overalt føles det som. 


Nest siste dagen (12/9) var vi som tok dykkerlappen og Øyvind (han hadde tatt den i Norge før) ute og dykka to pleasure dives i havet - nå var det kun for moroskyld og ingen tester vi måtte gjennom! 
Ellers var vi på thai massasje også, heller ikke det noe å forakte. Skal riktignok sies at hun dama presset veldig hardt på stressknutene mine i skuldre og nakke, noe som var nokså vondt, men! det var jo litt godt og :)

Kava blir handlet inn hos noen lokale i en landsby

Onsdag (14/9) grytidlig om morgen kom bussen og kjørte oss tilbake til flyplassen der flyet vårt ventet.
Vel fremme på flyplassen i Auckland og unnagjort taxfree handling var det en ting som manglet før vi kunne ta bussen hjem; siste sjekk av bagasjene våre før vi fikk entre New Zealand. Jeg vet at landet er veldig strenge på alt som har med mat, frukt, div tre statuer osv å gjøre og hadde overhode ingen planer om å teste de grensene. Kofferten min gikk gjennom scanneren og plutselig ble den stoppet og tatt til siden. Øyvind som gikk rett foran meg mente han så et eple på skjermen, det var hvert fall noe rundt. WHAT? Vaktene åpnet den og lette gjennom, og jada, der lå det et eple i en plastikkpose slengt imellom masse klær. Er det mulig?!? I stressets hete hadde jeg altså klart å kaste oppi et eple! Altså, jeg er glad i epler, men det får være grenser!!! Jeg kunne nesten høre Stians stemme klage oppgitt "Sørwy as! På med burkaen!" (internt). De andre hadde gått i forveien og tok snart bussen hjem, mens Øyvind ventet på meg mens de registrerte min kriminalitet i systemet og ga meg en bot. Jeg følte meg som en av de kineser damene i tv showet "grensevaktene Australia" der de tar med masse mat fra hjemlandet som de forsikrer om er forsvarlig å spise. 400$ (litt under 2000 kr) og et eple fattigere var jeg tilbake i leiligheten min på Wellesley. Utrolig kjipt og unødvendig, men sånn kan det altså gå! Moralen er: La eplet bli igjen! ;)


Jeg har hatt en utrolig bra tur med mange flotte minner å se tilbake på :-) 


Nå er det snart helg og bursdagsfeiring delux! ;-)


Ha det fint og takk for at du leste :-)


Klem klem!