Hallo.
Mandag kveld for snart to uker siden kom vi hjem igjen fra en 5 dagers 5 stjerners fjelltur!!! Det var en uforglemmelig reise!!! 5 dager ute i friluft og i indiske landsbyer, uten luksusting som vi er vant til som f.eks do og dusj. Herlig! Vi fikk sett så mye som vi ikke hadde gjort ellers. I tillegg var det veldig godt å komme seg litt vekk fra livet her på campen og møte andre mennesker.
Her kommer litt info og bilder.
Vi jentene bestemte oss for kun å ta med ett kamera, Julie sitt kamera. De fleste bildene er tatt av henne. Hun er ei utrolig flink fotograf :)
Turen var fra onsdag 29.sep - søn 3.okt. Tirsdag formiddag tok jeg bussen til Mcleodganj (ca 2 timer unna) for å handle noen varme klær til turen. Det var første gangen jeg reiste alene her i India, vanligvis er vi alltid med noen andre frivillige, og det var både litt skummelt og deilig. Bussturen var en opplevelse for seg, som med alt annet her egentlig :)
Jeg gikk og satte meg på det jeg trodde var en 2 seter...så feil kan man ta. For det er plass til minst 3. En mann kommer rundt og tar betaling underveis og har ansvar for å få folk av og på bussen. Etter bare 2 stopp er bussen fullstendig full og de som ikke har sete må stå tett i tett inntil hverandre. Da forsvinner alle normer for nærkontakt mellom kjønnene.
I boken jeg leser, Shantaram, av Gregory David Roberts skriver han om en filosofi i India, "doktrinen om nødvendighet", når han reiste med toget.
"Mengden kraft og vold som var påkrevet for å komme seg ombord på toget, var verken større eller mindre enn mengden høflighet og omtanke som var nødvendig for at den hardpakkede reisen etterpå skulle være så komfortabel som mulig."
Shantaram
Folk måtte ha spisse albuer for å komme seg fortest inn, men vel inne var det nødvendig med omtanke for at resten av turen skulle bli bra. Menn og kvinner kan ikke ha så tydelig nærkontakt bortsett fra hvis det er på bussen eller toget eller lignende hvor det er absolutt helt nødvendig.
Her kommer litt info og bilder.
Vi jentene bestemte oss for kun å ta med ett kamera, Julie sitt kamera. De fleste bildene er tatt av henne. Hun er ei utrolig flink fotograf :)
Turen var fra onsdag 29.sep - søn 3.okt. Tirsdag formiddag tok jeg bussen til Mcleodganj (ca 2 timer unna) for å handle noen varme klær til turen. Det var første gangen jeg reiste alene her i India, vanligvis er vi alltid med noen andre frivillige, og det var både litt skummelt og deilig. Bussturen var en opplevelse for seg, som med alt annet her egentlig :)
Jeg gikk og satte meg på det jeg trodde var en 2 seter...så feil kan man ta. For det er plass til minst 3. En mann kommer rundt og tar betaling underveis og har ansvar for å få folk av og på bussen. Etter bare 2 stopp er bussen fullstendig full og de som ikke har sete må stå tett i tett inntil hverandre. Da forsvinner alle normer for nærkontakt mellom kjønnene.
I boken jeg leser, Shantaram, av Gregory David Roberts skriver han om en filosofi i India, "doktrinen om nødvendighet", når han reiste med toget.
"Mengden kraft og vold som var påkrevet for å komme seg ombord på toget, var verken større eller mindre enn mengden høflighet og omtanke som var nødvendig for at den hardpakkede reisen etterpå skulle være så komfortabel som mulig."
Shantaram
Folk måtte ha spisse albuer for å komme seg fortest inn, men vel inne var det nødvendig med omtanke for at resten av turen skulle bli bra. Menn og kvinner kan ikke ha så tydelig nærkontakt bortsett fra hvis det er på bussen eller toget eller lignende hvor det er absolutt helt nødvendig.
Vel fremme i Mcleodganj bokket jeg et rom for oss jentene og møtte Vegar som allerede var der. Vi handlet det vi skulle ha, spiste is og møtte Ida og Julie på ettermiddagen. Etter en god middag og en altfor overpriset is gikk vi til sengs. Vi betalte nesten like mye for isen som for hotellrommet. Ting er jo veldig billig i forhold til Norge så det er egentlig tull å si at isen var dyr, men i forhold til hva ting koster her nede så var det veldig dyrt. Nok om det :)
Mcleodganj
Onsdag morgen møtte vi (Mathias fra Sveits skulle også være med, men måtte avlyse det hele pga sykdom) opp på kontoret til guiden vår Mool Raj i Bhaksu (ca 15 min unna Mcleodganj). Etter litt papirarbeid og div info begynte ferden. Vi gikk samme vei opp til Snow Line som sist gang. Vi gikk videre 1 time oppover fjellet og overnattet i telt. “Mannskapet” besto av hovedguiden Mool Raj og 6 andre guider som var bærere, dvs de bærte ting som mat, sovepose, telt osv og hadde ansvar for å lage mat til oss og sette opp og ta ned teltene. Våre personlige eiendeler bærte vi selv. For meg var det litt vanskelig å akseptere at noen andre skulle bære mine ting oppover fjellet, men etter å ha tenkt på saken ut ifra deres synspunkt har jeg kommet frem til at dette er jobben deres og at vi hadde vært helt avhengig av dem for å klare å gjennomføre turen. Det hadde vært altfor mye å bære på på egenhånd. Vi satte veldig pris på det de gjorde for oss og synes de var helt topp å være i lag med! :)
På vei opp til Snowline skjedde det noe som får alle som kjenner meg til å bli kjempe overrasket.
På veien så jeg noe som lignet en kongle... når jeg så nærmere fant jeg ut at det var en liten død mus. Alle som kjenner meg vet at dette er nok til at jeg setter meg på første flyet hjem. Men det eneste som skjedde var at jeg så på den, registrerte at den var der og fortsatte å gå! Fantastisk! Men fobien min er fremdeles ikke kurert for de som lurte. Jeg har bare fått testet meg selv litt.
På veien så jeg noe som lignet en kongle... når jeg så nærmere fant jeg ut at det var en liten død mus. Alle som kjenner meg vet at dette er nok til at jeg setter meg på første flyet hjem. Men det eneste som skjedde var at jeg så på den, registrerte at den var der og fortsatte å gå! Fantastisk! Men fobien min er fremdeles ikke kurert for de som lurte. Jeg har bare fått testet meg selv litt.
Chai pause
Foto: Julie
Snowline
Vi har litt over 1 time igjen før vi kommer opp til stedet der vi skal telte for nattenOpp til første stoppested gikk vi forbi en flokk med nyfødte sauer. De var utrolig nydelige og breket høyt og lenge og Ida var så heldig å få geitediarè på seg :)
 |
| Kosete lam |
Vel fremme i Kangra Valley i 3500 m.o.h, der vi skulle sove for natten, spiste vi middag i det største teltet, smakte på whisky som Mool Raj hadde med og sov to og to i telt. På dagen var det fantastisk vær med solskinn, men med en gang solen gikk ned ble det mye kjøligere. Da var det godt med et bål å varme seg rundt.
 |
| Bålet |
 |
| Solnedgang med en stjerne midt på himmelen den første kvelden Kjempe fint bilde, og gleden var enda større når jeg fant ut at det faktisk var meg som tok bilde (Jeg tok kanskje 4 bilder på hele turen, resten var det Julie og Vegar som tok) |
Vi hadde en “toilet-tent”, et telt med et hull gravd i bakken som fungerte som do. Den hadde vi kun den første natten og jeg fant raskt ut at jeg savnet den veldig siden.
Om kvelden satt vi 4 ute på en matte og så opp på stjernehimmelen. Det var NYDELIG himmel fullspekket av stjerner. Vi så stjerneskudd og satelitter og ønsket oss både stort og smått.
Jeg og Ida sov i telt sammen og siden vi lå i nedoverbakke våknet vi mange ganger i løpet av natten av at vi hadde sklidd ned. Det var kaldt, men det ble allikavel litt søvn.
Vi ble vekket kl 05.00, og var egentlig litt sent ute. Vi skulle av gårde veldig tidlig opp til Indrahara Pass (et pass er et punkt som er lavere enn en fjelltopp og der det er mulig å krysse fjellene) for å komme oss opp før tåka kom. Dette fant jeg ut skulle bli den tøffeste og tyngste turen for meg, både fysisk og psykisk. Vi skulle fra 3500 m.o.h og helt opp i 4350 m.o.h. Det var veldig bratt og mange store steiner å komme over. Det høyeste punktet i Norge er Galdhøpiggen med 2469 m.o.h.
 |
| Ruten opp til passet Det ser kanskje ut som det er en liten opoverbakke opp dit, men tro meg, det var det ikke. |
Det var utrolig tungt å komme opp til passet. Vi hadde ryggsekkene våre, og i følge de andre var min den tyngste. De prøvde flere ganger å overbevise meg om at hvis de tok tingene mine så gikk det hele mye fortere, og at vi var et lag som samarbeidet osv. Og det kan absolutt være en sannhet i det. Men nei, det kom ikke på tale. Jeg skulle i hvert fall bære klærne mine selv!!! Og når det er så tungt og så bratt at du føler du kommer til å tippe bakover ved neste steg hjelper det veldig å ha en STAHET som kan flytte fjell. For dette skulle jeg klare, MED ryggsekken. Julie sa på et punkt, under en "alvorsprat", at grunnen til at de ville bære tingene mine var fordi de ville komme seg opp før tåka. I tillegg ville Ida gå opp på en fjelltopp sammen med guiden og det kom til å ta litt tid.
“Den største utfordringen for deg er ikke å komme deg opp, men å gi fra deg sekken”. Hun kunne ikke ha sagt det bedre. Jeg sa bare “ja” og fortsatte å gå.
Man trenger en god dose selvdisiplin og TRO på at man klarer det. Før jeg reiste til India fikk jeg en ring av Sahar (lillesøster) hvor det står: “Believe in yourself and magic will happen”. Det hjalp å tenke på disse ordene.
 |
| "Dette klarer jeg, dette er gøy, opp den steinen, og opp neste..." |
To hunder som var med oss et godt stykke oppover
Mool Raj er klar til å ta fatt på en ny etappe
Foto: Julie
Selv om det var tungt å gå opp, og kanskje høres dette rart ut, men likevel tenkte jeg at det ikke var noe annet sted i hele verden jeg heller ville være akkurat da. Å gi opp var aldri et valg (dessuten var det mye verre å gå ned igjen enn å gå opp, så...) Jeg hadde selv valgt å være med på denne turen og jeg ville veldig gjerne klare det. Så selv om det var tøft var jeg også glad for å gjøre det for jeg liker å utfordre meg litt.Ida nådde passet kl 09, Vegar og Julie 09.45 og jeg og guiden kl 10.05!!! Selv om jeg var oppe 1 time etter førstemann var jeg utrolig stolt for at jeg hadde klart det.
Vi hadde klart å komme opp alle fire i løpet av 4,5 timer. Guiden mente på forhånd det ville ta mellom 4 og 5 timer, og vi hadde klart det!!! Det første Ida sa til meg etter “hurra-for-at-du-klarte-det” på toppen var: “Stabeist” :) hehe.
Endelig!!!
 |
| Puster lettet ut |
4 fornøyde ungdommer er fremme
Foto: Mool Raj
Foto: Mool Raj
Mool Raj på toppen av passet
 |
| Bæreguttene kom seg også opp på passet |
Oppe på passet møtte vi på noen gjetere og sauene deres.
I bakgrunnen er det et tempel.
Til og med så høyt oppe hadde folk sørget for å lage et tempel med røkelse.
Foto: Julie
Oppe på passet hadde vi fantastisk utsikt over "Central Himalaya"
Foto: Vegar
Slappet av og tok en god og lang lunsj på passet
Ida og Mool Raj gikk, etter Idas instendige ønske, videre opp til en fjelltopp 4610 moh, mens resten av gruppa (gutta og oss tre) gikk nedover til stedet vi skulle telte for natten.
Bortsett fra litt regn og hagl var det solskinn.
Jeg kommer tilbake fra do
Foto: Julie
Foto: Julie
Vi hadde ikke toilet-tent, men skog og fjell fungerer vel så bra. Når du finner et sted du kan være i fred da, vel og merke. For når du må gå rundt i 10 minutter, og gjerne både høyt og lavt, etter et passende sted, da savner man et toalett telt som står fiks ferdig og skjermer deg fra omverdenen.
Om kvelden hadde vi bål ute som vi spiste suppe rundt.
Etter middag gikk de fleste for å legge seg (rundt 21), men Ida, Julie og jeg ville spille kort i teltet vårt. Det hele endte opp med at Julie tok med sin sovepose inn til oss og vi sov sammen i det lille teltet. Litt intimitet holdt oss gode og varme om natta.
Teltplassen
 | ||
Jeg og Ida ligger fremdeles og sover mens Julie har stått opp og i full gang med fotografering Langt der nede er teltplassen
Dagen etter kom vi oss ikke av gårde før nærmere 11. Litt sent, men vi hadde ikke hasverkt. Vi spiste en god frokost med ordentlige pannekaker (mye bedre enn campen sine) og grøt. I dag skulle vi gå både høyt og lavt videre nedover dalen til en landsby i Chamba Valley. Det var 13 km unna og vi måtte krysse både foss og store sletter som minnet om setra i Norge. Det var en helt utrolig natur. Store fjell som møttes i en dal og en stor bekk rennende midt oppi det hele. Setter inn litt bilder.   Foto: Julie  Foto: Julie   Foto: Vegar  Balanserer over elva Foto: Julie |
Når vi stoppet for lunsj på en åpen slette med mange sau rundt oss fikk vi med oss en sauefødsel. Det vil si, vi fikk ikke sett akkurat når det svarte lammet poppet ut, men at mora slikka vekk slimhinna.
Og mens vi satte oss tilbake og spiste lunsj hadde jammen et hvitt lam til blitt født. Tvillinger! :D
 |
| Foto: Julie |
Og mens vi satte oss tilbake og spiste lunsj hadde jammen et hvitt lam til blitt født. Tvillinger! :D
 |
| Kjære dagbok... Fikk litt tid til å skrive i dagboka før vi skulle fortsette ferden |
Jeg og Ida ser ned mot lansbyen i det fjerne
Foto: Julie
Rundt 18 på kvelden var vi fremme i landsbyen vi skulle sove over i for natten. Guiden hadde via noen kontakter kommet i kontakt med en familie som kunne gi oss husly for natten. Når vi spurte om han kjente dem sa han at det gjorde han ikke, men at han hadde vært i denne landsbyen med turister før. Det sier litt om India; en familie ute på bygda tar gjerne imot noen fremmede for natten.
Landsbyen ga meg en følelse av å ha reist 100 år tilbake i tid, til Maihaugen. Faktisk! De hadde strøm her, thats it! Det lå mat og div grønnsaker til tørk på hustakene, små trehus, det var kyr og geiter enten på vei til beite med gjeterene eller på vei hjem igjen, tempelet var sentrum for det hele, veiene var smale og humpete og de 500 kvinner og menn som bodde her var kledd i tradisjonelle indiske klær. Biler og asfalt var en halv dag til fots unna. Vi så barn jobbe på åkrene og bære tunge bør med sine spinkle kropper.
 |
| Når vi kom inn til landsbyen var dette STORE treet noe av det første som møtte oss |
Landsbyen
Foto: Julie
Foto: Julie
På vei til familien
Foto: Julie
Foto: Julie
Tempelet
Tempelet
Barn på vei hjem igjen fra åkrene
Resten av “crewet” vårt sov i tempelet i landsbyen, mens Mool Raj og vi 4 sov hos familien. Familien besto av ei nydelig jente på 20 år som laget gode Chappati (brød) og blåste opp store bobler av en hubba bubba lignende tyggis og mammaen hennes. Sosna som jeg tror jenta het haltet og Mool Raj mente hun hadde polio. De hadde noen få kuer og geiter. I naborommet bodde det en familie som de var i slekt med. Nabofamilien hadde to små barn, og hun ene veslejenta og jeg fant fort tonen :)
 |
| Vi ble ønsket velkommen med deilig Chai |
 |
| Paria |
Huset de bodde i besto av et soverom med 2 senger og kjøkkenet bakenfor det igjen. På kjøkkenet/spisestua var det en krok hvor man kunne vaske opp og midt i rommet var det et lite område hvor man kunne fyre på med ved og lage mat på. Det var ikke pipe i taket og derfor ble det naturligvis mye røyk. Fra verandaen kunne man se ned på et lite lukket område som kuene kunne boltre seg på.
I etasjen under kjøkkenet var det et stort soverom med en dobbeltseng. Vi jentene sov på den i soveposene våre og Vegar og Mool Raj på gulvet.
I etasjen under kjøkkenet var det et stort soverom med en dobbeltseng. Vi jentene sov på den i soveposene våre og Vegar og Mool Raj på gulvet.
 |
Vegar var litt frustrert fordi de hadde bygget huset litt for lavt for han... he he Her blir maten tilberedt  Kjøkkenet    |
For at man skal fungere optimalt må man ha do-muligheter, noe som virket lettere sagt enn gjort… Vi spurte etter et toalett, men i denne lille landsbyen hadde de tydeligvis ingen form for toalett-system!!! Så vi måtte gå et stykke unna for å finne et passende sted. Vi jentene hadde mer enn en gang latterkrampe av do-situasjonen. For 5 uker siden visste vi omtrent ikke om hverandre og nå har vi hatt “rennadrete” som Ida fra Ålesund kaller det ved siden av hverandre i skogen. Hvor mye bedre kan man egentlig bli kjent?!?
Vi kom frem til at de sikkert gikk på do i fjøsene sine sammen med kyrne.
Generelt om do-situasjonen her i India: Vi har mer enn en gang sett menn stå ute og tisse ved et gatehjørnet eller folk dra opp buksa etter å ha kommet fram bak en busk. Så å gå på do her nede er kanskje ikke såå personlig som jeg trodde.
Vi kom frem til at de sikkert gikk på do i fjøsene sine sammen med kyrne.
Generelt om do-situasjonen her i India: Vi har mer enn en gang sett menn stå ute og tisse ved et gatehjørnet eller folk dra opp buksa etter å ha kommet fram bak en busk. Så å gå på do her nede er kanskje ikke såå personlig som jeg trodde.
Ute for å se på landsbyen og samtidig finne en do på veien
Kuer er veldig store dyr så det er ikke såå rart jeg var litt redd/viste respekt for dem da...
Kuer er veldig store dyr så det er ikke såå rart jeg var litt redd/viste respekt for dem da...
Noe av det beste med denne hikingen er muligheten til å bo hos lokale folk i landsbyene. Det byr på muligheten til å oppleve mer av det ekte India, og ikke bare de typiske turistområdene. Folk var utrolig snille med oss og hilste oss velkomne på ferden vår.
Om kvelden satt vi rundt peisen/ovnen på kjøkkenet og ble servert god mat og lokal eple-vin. På campen har vi bestikk å spise med, men her takket vi nei og spiste med henda. Gryte med ris er faktisk ikke så vanskelig å spise med henda som det ser ut som.
Om kvelden satt vi rundt peisen/ovnen på kjøkkenet og ble servert god mat og lokal eple-vin. På campen har vi bestikk å spise med, men her takket vi nei og spiste med henda. Gryte med ris er faktisk ikke så vanskelig å spise med henda som det ser ut som.
Tidlig dagen etter spiste vi en god frokost med Chapati og en potetmiks, takket veldig for gjestfriheten la av gårde mot neste landsby, Khani.
Familien utenfor huset
Familien vi skulle sove hos var svigerfamilien til Mool Raj. Mool Raj møtte kona si under en sånn tur med turister til hennes landsby for 4 år tilbake. Deres ekteskap er et “love marriage”, noe som ikke er så vanlig her i India. Han tilhører en høyere kaste enn henne og det var ikke så lett for familien i begynnelsen, men kjærligheten vant.
For henne var det sikkert sånn; en rik mann kommer til landsbyen og forelsker seg i henne... Romantisk.
 Sti hakket inn i fjellet. Foto: Julie  Foto: Vegar |
Vi (hele mannskapet) gikk i ca 3 timer ned til elva som renner videre til Pakistan. Der badet gutta og skiftet til rene pene klær for å møte sivilisasjonen igjen og vi jentene fikk kjølt ned føttene våre. Det hadde ikke tatt seg ut å kle av seg foran 7 menn på grunn av de uskrevne kleskodene her! Vi er jo i India.
 |
| Elva på vei til Pakistan Foto: Julie |
Deilig sand mot hendene
 |
| Julie synes det var godt å kjøle føttene litt og poserte gjerne for meg på en av steinene |
 |
| Friends - feet |
 |
| Godt å slappe av litt på en av steinene |
 |
| Siden vi og "the boys" snart skulle skilles; de skulle dra hjem mens vi skulle fortsette ferden tok vi et gruppebilde Foto: Selvutløser |
Etter ca 1 times ventetid kom en taxi og hentet oss alle sammen. På et punkt var vi 14 personer i en 9 seters bil. Og vi hadde sikkert fått plass til et par stykker til…
Foto: Ida
Mens vi kjørte kom vi sakte, men sikkert tilbake til India med all sin sjarm; tuting i trafikken, kuer og geiter på veiene, søppel i veikanten, kvinner i nydelige farger, osv... Ved første “by” fortsatte vi 4 og Mool Raj med buss til landsbyen. Vi hadde fått nyss om at det hadde vært et ras over den veien vi skulle kjøre med buss; en lastebil hadde kjørt av veien og falt ned i elva ca 15 meter lenger ned, men sjåføren hadde klart å hoppe ut i tide. I tillegg hadde det vært ras i det området og veien var blitt stengt før. Betryggende!
Her er bilde av lastebilen som skled ned i elva
Dette bilde ble tatt dagen etter på vei tilbake til Mcleodganj
Foto: Julie
Dette bilde ble tatt dagen etter på vei tilbake til Mcleodganj
Foto: Julie
Etter ca 10 minutter på de smale grusveiene oppover bratte fjellsider i en grønn skranglekasse av en buss som både så og føltes ut som den skulle dette fra hverandre rundt neste sving måtte vi stoppe pga trafikkork og flere biler måtte rygge, deriblant bussen vår. En ting er å rygge på en vanlig vei, en annen ting er å rygge når du vet at det er et stup en halvmeter fra bakhjulene. Det var en mann med fløyte som gikk ut og hjalp sjåføren med rygging. Må innrømme at det hele ble litt for mye spenning for meg så jeg reagerte med en skikkelig latterkrampe. Det var så absurd alt sammen.
Bussen må rygge
Sånn så det ut inni bussen
Først skulle vi inn til byen Bhormont og se på et tempel og spise lunsj. Her møtte vi ei Britisk dame, Judy, som har stiftet en organisasjon, The Mountain Cleaners. Sammen med både indiske og utenlandske frivillige rydder de opp på forskjellige områder og prøver og innføre resirkulering.
Meg, Mool Raj og Ida pp gjennom byen på vei til tempelet
Tempelet i byen
Foto: Vegar
Vi hører på Judy snakke om hennes arbeid
Et av mange eksempler på hva Judy har rettet oppmerksomhet mot
Khani
Population: 341
På ettermiddagen dro vi videre til Khani til svigerfamilien til Mool Raj. Det var svigermor, svigerfar og 3 svigerinner. Jentene var på 19, 16 og 14 år. Hun eldste datteren på 23, kona til Mool Raj, bodde nå 10 timer unna med bil i Mool Raj sin landsby. Familien var veldig snille og gjestfrie. Vi ble tatt imot med både vann, chai, epler og valnøtter. Siden de hadde både valnøtt- og epletrær fikk vi med oss mye av dette til hjemturen dagen etter.
Huset de bodde i besto av to bygninger ved siden av hverandre. Du måtte ut av det ene bygget og ut til neste bygg. Det store bygget var på 2.etg med soverom og stue. Utenfor 1.etasje var det et lite "skur" som var et kjøkken. Når de tok oppvasken satt de ute foran 1.etg.
Her bodde vi
Soverommet vårt var på bakkenivå (det turkise bygget) og det lille hvite huset på andre siden er kjøkkenet
Soverommet vårt var på bakkenivå (det turkise bygget) og det lille hvite huset på andre siden er kjøkkenet
Etter en rask omvisning i den lille landsbyen gikk vi inn og satte oss på kjøkkenet og så på svigermor lage deilig mat :) Det var varmt og godt med bål i ene hjørnet som maten ble stekt på.
Vi spiste nystekte mais før middag. Like før middag ble vi servert whisky.
Svigermor og svigerfar
Inne i dette knøttlille kjøkkenet klarte vi fire å skvise oss inn for å være sosiale med familien
Spennende å se hvordan de lager mat
Mool Raj hadde sørget for å ha med whisky
Jeg ville også være med og vaske opp på indisk vis
Her sov vi
Vi jentene hadde en dobbeltseng og Vegar en enkeltseng
Familien følte ikke noe behov for å gi oss litt privatliv. Titt og ofte buste de inn etter at vi hadde lagt oss for å gjøre noe "veldig viktig".
Vi jentene hadde en dobbeltseng og Vegar en enkeltseng
Familien følte ikke noe behov for å gi oss litt privatliv. Titt og ofte buste de inn etter at vi hadde lagt oss for å gjøre noe "veldig viktig".
Dagen etter gikk vi og tok litt bilder i landsbyen.
Her hadde de heldigvis en do-ordning, en utedo 2 minutter å gå fra der de bodde, noe jeg ble utrolig glad for. Godt med ett sted hvor man kan gjøre fra seg det aller mest personlige på et personlig vis! :D
Utedoen
Og sånn ser de aller fleste indiske doene ut
Vakker utsikt utover dalen fra utedoen
Denne svingete fjellveien kjørte vi både til og fra landsbyen
Dagen etter ble vi vekket grytidlig (JA! 06:20 var tidlig) med varm chai på senga. Før frokost gikk vi en tur ut og hilste på landsbyen. Det var en stor høytaler utenfor et av husene som spilte indisk musikk utover hele landsbyen om morgenen. Koselig var det, men veldig annerledes. Se for deg DDE runge utover hele nabolaget ditt for full guffe tidlig søndag morgen...
Her ble det spilt indisk musikk
Familien hadde kuer og geiter og hun nest eldste jenta er ute og melker til chaien
Dyrene skal ut på beite
Valnøttre
En perfekt start på dagen
Siste familiebilde før vi drar
Etter en god frokost, noen flere bilder, tusen-takk-for-alt og "accha ji" (hadet bra) satte vi kursen hjemover. Vi hadde bestemt oss for å ta taxi tilbake i stedet for buss for å spare litt tid. Der tok vi feil. Kl 07.30 kom taxien og hentet oss og en drøy time senere måtte vi stoppe pga flatt dekk.
Det tok lang tid å skifte dekk og da hadde vi tid til andre ting, som å flette hår (Rettere sagt: Julie flettet hår)
Mens vi satte oss ute ble vi nøye studert av lokalbefolkningen og mange kom bort til oss og ville ta bilder
Taxien hadde flere problemer enn kun flatt dekk
Vi måtte stoppe på et verksted ca et kvarter unna forrige stopp og skifte bremseklossene i en time.
Eller var det s(t)yrestaven?!?
Vi hadde et stopp til midt på dagen for å spise en god lunsj. Et knust sidespeil, en nesten-påkjørsel og en politikontroll senere, ca kl 18 etter 10 timers kjøring, var vi tilbake i Mcleodganj. Vi sa hadet til Mool Raj på kontoret hans og lovet å komme tilbake på lunsj hjemme hos han dagen etter.
Dagen etter tok vi en taxi til Mool Raj til kl 11.30. Han bor i et stort hus sammen med kona og sønnen sin, nevøene sine, de to brødrene sine, konene deres, moren og søsteren sin. Vi spiste en deilig lunsj med grønnsaker fra hagen og smakfull hjemmelaget smør og fløte fra dyrene deres. Det var utrolig hyggelig å bli invitert hjem til han. De var så snille med oss og en bedre lunsj må jeg ærlig talt si jeg ikke har smakt på lenge.
Dagen etter, mandag 4.oktober, kom selveste Dalai Lama til Dalai Lama tempelet i Mcleodganj for å holde "preaching" om "advanced buddhism philosophy". Derfor var byen et eneste stort kaos.
Vi gikk til tempelet sammen med veldig mange turister (veldig mange fra Tibet og Taiwan). Før vi fikk lov til å komme inn måtte vi bli kroppsvisert og alt av bagger måtte sjekkes. Ingen sjanser kan tas på en sånn dag! Vi satt i etasjen under der han holdt talen og så han derfor ikke i levende live da, men vi kunne se han på en stor TV skjerm ikke langt unna. For å sitte i samme rom som han måtte man være veldig tidlig ute og betale en stor sum for sitteplassen. Han snakket Tibetansk, men oversettelse kom direkte på radio som vi hørte på via høretelefoner.
Det var en helt spesiell ro der inne. Alle satt helt stille og hørte på. Av og til kunne vi høre begge salene, oppe og nede der vi satt, le med han. Da hadde han sagt noe veldig morsomt, men hva det var skjønte vi ikke før en stund etterpå. Må si det var litt vanskelig å høre pga mye støy på radioen. Men det var veldig spennende å få vært med på det. Når han var ferdig med talen kom han ned trappa og gikk ut til den ventende bilen, veldig nærme oss og vi så han i levende live. Alle var helt stille når han kom ned, stemningen var til å ta og føle på. Det er veldig spesielt at en så fredfull mann kan ha en sånn effekt på folk.
Dalai Lama's første dag er over og folk (veldig mange munker) reiser fra tempelet
Vi fikk ikke lov til å ha med kamera inne i tempelet.
Etter talen stoppet vi på en cafè og spiste litt godt og tok taxi hjemover til Bundla. Alle var enige om at vi hadde hatt en fantastisk tur med en topp avslutning både med lunsj hos Mool Raj og Dalai Lama's tale.
Vel hjemme, home sweet home, hilste vi på den nye gruppa med frivillige som hadde kommet dagen før; ei jente fra Irland, ei fra Skotland, ei fra England og 4 fra Tyskland. Vi kom hjem akkurat i tide til middag og kunne prate med de nye frivillige og bli litt kjent.På knappe 1 uke har vi sett og opplevd mye mer enn vi ellers ville gjort og sitter igjen med minner for livet! :)
Namaste ji!
