Februar, Elinbesøk og Skolestart!

Kia Ora!

Siden siste innlegg har jeg hatt et aller tiders besøk av Elin! Vi kan virkelig kunsten å kose oss! (Om det finnes en kunst for det, vel og merke…). Vi rakk å gjøre veeeldig mye på den ”to do” – lista vår, og ting klaffet veldig bra for oss. Med "det kunne vært værre"-mentalitet var vi fornøyde med det meste :) Mandag 6. februar sto jeg, Fuad og Nishtiman klare som et egg for å ønske Elin velkommen til Auckland. Etter en litt for lang ventetid kom hun endelig ut! Uten bagasjen sin stakkar. Et flykaos uten like i Amsterdam hadde gjort sitt til at bagasjen ble igjen der, mens hun var på vei over til ”the city og sails” (Auckland). Så da viste jeg meg fram fra min beste side og åpnet klesskapdøra for henne. Flaks for Elin at jeg hadde shoppa en del i Australia sier bare je! Det aller viktigste var at hun kom seg trygt fram så fikk det nå være med bagasjen… (selv om det var mye godis og snacks fra Norge i den, minus epler). Jeg hadde blitt veldig lei meg hvis bagasjen hennes kom fram, mens Elin hadde blitt igjen i Amsterdam. Heldigvis kunne vi plukke den opp på flyplassen to dager senere, like hel. Nok om bagasjen.

Welcome to New Zealand!!! :)

Utenom å styre med bagasjen fikk vi gjort hverdagslige ting som å dra på stranda, fisketur, bade med delfiner, hoppe i fallskjerm, roadtrip, feste, bade i varme kilder, være med i kurdisk bryllup, SPA behandling, se på glaciers (breer), være med ut til en Maori landsby og oppleve Maori kultur, og mye mye mer! 

Bay of Islands
PAIHIA - Nydelig dag og perfekt selskap, kan ikke be om mer da!

Vi har ingen bilder av da vi svømte med delfiner, annet enn minnene vi har! Det var ganske så komisk å svømme med dem... hun dama som var leder for seightseeing båtturen drev og skrek til oss "SWIM OVER THERE, SWIM OVER THERE!!!!!" gjentatte ganger... Jeg fant Elin ganske raskt blant alle de andre som også var ivrige på å svømme med delfinene, og spurte; "Er det bare jeg som blir stressa av hun dama, eller?" Elin: "Jeg føler jeg svømmer for livet her!!" Så sant, så sant! Kunne ikke annet enn å lee!! :D
På båten hørte jeg et eldre ektepar snakke tyrkisk, og måtte selvfølgelig gå bort og chit-chatte litt. Det viste seg at det var den Tyrkiske Ambassadøren i Wellington og Ambassadør-kona. Ikke værst! De var utrolig hyggelige :)

Ja, også hoppet vi i fallskjem i 16 000 fot (ca 5000 meter) da! :) Man kan velge mellom 8 000 fot, 12 tusen, 15 tusen og 16 tusen, og jeg tenkte at når vi først skal gjøre det, så kan vi jo kjøre den helt ut og ta det høyeste hoppet. Jeg hadde visst glemt å fortelle Elin om disse detaljene når jeg kjøpte billettene i november. Når vi kom fram til Kerikeri der vi skulle hoppe, og Elin så på informasjonen som lå på disken så hun først på meg, pekte på "16 000 feet info" og sa; "Hva var det som fikk deg til å velge den?!?" Haha! Men vi er veldig glade for å ha gjort det, og kan skryte av det til hele verden for alltid!
Må si at dette føltes mye tryggere enn da jeg hoppet i bungy, mye på grunn av at det var tandem. Kan ikke helt si jeg var supergira før vi satt i flyet og skulle opp, da begynte jeg å grue meg og tenke på hva jeg drev med (litt for sent da). Siden Elin hoppet ut først med sin instruktør ga det meg nok av tid til å grue meg.... skuuummelt! Det hele gikk veldig fort, over 1 minutts frittfall og ca 5 min etter at fallskjermen var løst ut var vi tilbake på trygg jord. Fallskjermhopp - Check! :)

WÆÆÆÆÆÆÆÆ!!!!!!!!!!

En pust i bakken...
"Nå koser vi oss!" :)

Den første lørdagen Elin var her var det tilfeldigvis et kurdisk bryllup til noen venner av Familien her. Det var helt i orden for brudeparet at Elin og jeg også ble med, så da kledde vi oss opp og feiret på skikkelig kurdisk vis. Elin sa hun følte seg som en dragqueen (på en merkelig måte!), men det kan jeg ikke skjønne!! Hun sklei jo rett inn!! :) Dagen etterpå reiste vi til Rotorua, Taupo og Tongariro Alpine Crossing.

Kurdisk bryllup
Kler ikke Elin disse klærne godt? :)

Klare for helaften på Maorivillage (lære om Maori kultur og spise goood Maori mat!)

Glacier i Rotorua

Onsdag 15. februar var endelig (!) dagen kommet for å gå Tongariro Alpine Crossing. Vi hadde både lest og hørt mye om denne endags gåturen over fjellet, 19,4 km som skulle ta rundt 7-8 timer. Den er rangert som den beste trekken i New Zealand og blant de 10 beste i verden! Det sier litt (sier ganske mye egentlig!) Vi hadde satt av hele dagen til dette, og gledet oss veldig. Kjøpt niste, tatt med Kvikk Lunsj, sportsdrikk, VANN, regnjakke og tonnevis med godt humør, med andre ord; vi var klare! Vi kjørte til parkeringsplassen på den ene siden, gikk over TO fjelltopper og kom ut "på den andre siden" (vi gikk motsatt, altså, vi startet på Finish og sluttet på Start - da slapp vi å gå så mye i nedoverbakke på slutten - spreke som vi er...). Vi fikk sitte på med to Kanadiske jenter, som var der på tur de også, tilbake til parkeringsplassen. Selve fjellturopplevelsen var utrolig bra. Vi var veldig fornøyde med oppholdsvær når vi startet kl 8.30. Etter ca to timer begynte det å regne, og det regnet og regnet og regnet enda litt mer. Circa en time før mål klarnet det opp igjen. Med andre ord, mye nyting av utsikten ble det ikke, siden vi ikke så stort sett mer enn 5 meter foran oss. Vel fremme på den andre siden fant vi ut at vi hadde brukt... hold dere fast... 5 timer og 45 min!!! No need to say more! Nå skal det sies at vi orket ikke engang ta pause for å spise lunsj, for det var jo bare vått og surt, så vi spiste nista på veien. Men endå!!!  
Det var godt å komme til backpackers i Taupo, ta seg en varm dusj og sove litt etterpå! To stykk slitne, men fornøyde jenter! Dagen etter var det tilbake til Auckland.

Tongariro Alpine Crossing
Ser ut som den Norske fjellheimen...

Det østepøste ned, men det kunne absolutt vært værre!! :)

Elin spiser samtidig som hun beundrer Te Wai-whakaiata-o-te Rangihiroa (Blue Lake)

Oss, Sky Tower og Auckland City i bakgrunnen

Elin og jeg på One Tree Hill like før vi dro på flyplassen og Elin vendte nesen hjemover

Ja, dette var kortversjonen av mitt og Elins' eventyr i New Zealand. Tusen takk for alle latterkulene, de hysteriske kommentarene, gode samtalene og ditt blide vesen, Elin! Jeg er glad for at vi delte tiden sammen. Vi tastes, snakkes og sees plutselig igjen! :-)

Nå på mandag startet skolen igjen, etter nesten 4 måneders sommerferie (Ja, 4 mnd!). Var godt å gå tilbake til hverdagen med rutiner og det som hører med, samtidig som det har vært utrolig deilig å virkelig nyte tiden her med reising og farting. Fagene jeg har dette semesteret er Principles in Conflict Resolution, States and Nations og Introduction to Psychology. Virker som interessante, lærerike og dagsaktuelle fag alle sammen. Vi har mottatt håndbøkene for emnene, og det blir noen essay å skrive dette halvåret også ;)

Dette semesteret har det kommet mange nye norske studenter, tror det er godt og vel over 30 til nå. Har rukket å hilse på flere av dem, og jeg må si at det fins mye bra norsk ungdom! Sånn er det med den saken! Ja, også er hun ene studenten fra Lillehammer!!! Det er gøy! Ikke hver dag man møter ei fra Lillehammer i Auckland. Thea skal studere kommunikasjon her de neste tre årene.

Forrige uke var vi forresten en gjeng på Cricketkamp, det var mye mer moro enn jeg hadde forestilt meg. De som påstår at cricket er kjedelig; nei nei nei!!! Man må bare skjønne spillet så er man skikkelig med! :) og noen dager senere var det Rugbykamp på Eden Park... :)
Og i går kveld var en 6-7 jenter som hadde frustrerte fruer-aften her oppe hos meg. Siste sesongen av fruene går på mandagskveldene og det er jo gøy å se den sammen!

Cricketkamp på Eden Park
Black Caps vs South Africa - South Africa vant med ett mål!!

På torsdag har vi ANSA informasjonsmøtet på den faste baren vår i Queen Street, før det braker løs med semesterets første Quiz. Jeg og Elena har overtatt Quiz ansvaret, det kan ikke bli annet enn bra!
Utenom alt dette har jeg jobbet litt med ANSA ting og tang. I dag tidlig var jeg og tre andre studenter her i Auckland på frokost med konsulen i Auckland og 13 stortingsmedlemmer fra Kommunal- og forvaltningskomiteen. De jobber med saker som urbefolkningsproblematikk, og skulle blant annet lære om Maori'ene. I tillegg ønsket de å snakke med norske studenter i Auckland, og via konsulen ble det til at vi fire fikk være med. En av sakene vi tok opp var dette med vanskelighetene med å få gjort om studentvisum til arbeidsvisum. Ellers snakket vi veldig "casual" om hva vi gjorde og hvor lenge vi skulle være her. De kjente folk på Stortinget som jeg også kjenner (venner av mamma og pappa), og plutselig hadde vi felles referanser til ting (som for eksempel tegnspråk), moro! Flott penn fikk vi også, som takk for at vi stilte opp.

Også kan jeg fortelle at jeg har kjøpt meg en liten bil i forbindelse med at jeg kanskje har fått meg en liten deltidsjobb på en fellesbolig for døve og utvilingshemmede. Det er flere avdelinger, men disse to avdelingene vil i hovedsak være der jeg skal bruke mest tid på, hvis det blir aktuelt at jeg skal jobbe der litt dette semesteret. Jobben er et godt stykke unna sentrum, og kollektivtrafikken er ikke alltid like beregnelig så jeg tenkte at en liten bil hadde vært greit. Jeg selger den selvfølgelig før jeg drar hjem.

Mitt nye fremkomstmiddel

Ja, også har jeg meldt meg inn i treningsstudioet LesMills! Det er det største treningsstudioet i New Zealand med noen av de beste saltimene verden over! Det går en del i dans, som passer meg ypperlig!! Han ene Bodyjam instruktøren er Gandalf; treningsinstruktørenes svar på Bruce Willis (eller noe sånt). Så det er stas å trene og snakke med han etter timen og sånt. Jeg har vært medlem i en uke nå og er storfornøyd! :)

ANSA Sentralt (I Norge) har for tiden en kampanje som heter Ut:Rop! Det handler i korte trekk om at de jobber for at hele 70 % av skolepengestøtten skal bli gitt som stipend, som tilsier en reduksjon av studiegjelden på hele 40 000 kroner. Det skal lite kalkulatorregning til før man skjønner at det er snakk om store summer etter noen års studier. Staten oppmuntrer studenter til å reise utenlands, for å ta med verdifull kompetanse og erfaring, men hvor blir anerkjennelsen av? Ved noen høyskoler/universiteter er studieforløpet til og med lagt opp med et obligatorisk utenlandssemester. De pengene må jo komme fra et sted. For å støtte dette trenger man kun å ha en utropstegn plakat, et kamera, en student og en data sånn at man kan sende inn bilde. Super enkelt og man føler seg super engasjert!
På søndag hadde vi ANSA møte, og da måtte selvfølgelig (gode eksempler som vi er!) vi fire som var i Auckland ta både gruppe- og enkeltbilder og sende inn.

Vi støtter selvfølgelig ANSAs' Ut:rop! kampanje!
Elena, Mats, Stian og Sirwa

Tusen takk for de hyggelige kommentarene, det blir satt så pris på. Og for de som påstår å ha sett meg i Tranby… jeg må tydeligvis gjemme meg bedre neste gang ;) (Fra spøk til alvor; er helt sikker på at det ikke var meg). Og Ida, TUSEN TAKK for kortet! Hahahaha, jeg må leee!!! Glad du delte det du delte ;)

Ha det godt folkens, ta vare på hverandre og be safe!

Klem fra Auckland
Sirvipirvi // Sørwy // Sirvej // Sirwa

Også du... rett opp ryggen, senk skuldrene... litt til... sånn ja! Og Smiiil :) Nå kan du ta dagen/kvelden med storm!