Nå ønsker jeg å skrive et langt og detaljert innlegg om prosjektene jeg jobber på.
Om morgenen er jeg på Mentally Challenged School (MCS) fra kl 09:45-12:30. Fra campen tar det halv
time med bil å komme seg til skolen og vi blir kjørt og hentet av den faste sjåføren vår Happy ;)
Kort historie om hvordan skolen ble startet;
Skolen ble åpnet for 9 år siden og det var rektor som sto i spissen for det, inspirert av sin lillebror Hanu med downs syndrom. Den ble startet uten hjelp fra staten, men fikk etter hvert hjelp fra Rotary.
time med bil å komme seg til skolen og vi blir kjørt og hentet av den faste sjåføren vår Happy ;)
Kort historie om hvordan skolen ble startet;
Skolen ble åpnet for 9 år siden og det var rektor som sto i spissen for det, inspirert av sin lillebror Hanu med downs syndrom. Den ble startet uten hjelp fra staten, men fikk etter hvert hjelp fra Rotary.
 |
| Laugh with me but do not laugh at me |
 |
| Teach me but do not tease me |
På døra inn til rektors kontor henger det et kjempe fint dikt;
Heavens very special child
A meeting was held quite far from earth
"It's time again for another birth" said the angels to the Lord above
"This child will need much love, his progress may seem very slow. Accomplishments he may not show, and he'll require extra care from the folks he meets away down there.
He may not run or laugh or play. His thoughts may seem quite far away. In many ways he won't adapt and he will be known as handicapped. So, let's be careful where he is sent. We want his life to be content.
Please Lord, find the parents who will do a special job for you. They will not realise right away the leading role they have been asked to play. But with this child sent from above comes stronger faith and richer love. And soon they will know the privilege given in caring for this gift from heaven. Their precious charge so meen and mild is heavens very special child.
Halvparten av diktet er skrevet av Damini og halvparten er skrevet av en fyr. Hun hadde ikke fått alt med seg fylte ut resten selv.
"It's time again for another birth" said the angels to the Lord above
"This child will need much love, his progress may seem very slow. Accomplishments he may not show, and he'll require extra care from the folks he meets away down there.
He may not run or laugh or play. His thoughts may seem quite far away. In many ways he won't adapt and he will be known as handicapped. So, let's be careful where he is sent. We want his life to be content.
Please Lord, find the parents who will do a special job for you. They will not realise right away the leading role they have been asked to play. But with this child sent from above comes stronger faith and richer love. And soon they will know the privilege given in caring for this gift from heaven. Their precious charge so meen and mild is heavens very special child.
Halvparten av diktet er skrevet av Damini og halvparten er skrevet av en fyr. Hun hadde ikke fått alt med seg fylte ut resten selv.
Vi forbereder "lekestund", memorycard, til MCS
Fra 10.30 – 11.30 har vi "one-on-one", dvs at hver og en av oss 6 frivillige som er der nå underviser et barn. Vi har fått målene til hvert enkelt barnet og vet hva vi skal fokusere på. Det er en døv gutt, Sanjay, på 13 år som jeg har fått ansvaret for. Rektor hadde satt opp følgende mål; lære A-H, lære å telle 1-5, vite forskjell på stor vs liten. Men jeg skjønte raskt at disse målene var litt for ambisiøse for den stakkars gutten på dette stadiet. Nå som jeg har lært å kjenne han bedre vil jeg heller fokusere på andre ting; å lære tallene 1 – 5, å kunne vise det på fingrene, og å kjenne igjen navnet sitt. I tillegg fargelegger vi litt og jeg er streng på at han skal farge innenfor linjene. Merker at han er blitt mye flinkere på det nå enn da vi startet. Jeg tenker at ved å øve på dette kan han forbedre sine finmotoriske evner.
Som dere skjønner har det tatt laang tid å komme hit på dette nivået hvor jeg har skjønt hva vi egentlig skal fokusere på. Dette er det flere årsaker til; jeg har ikke vært på skolen hver dag pga hiking tur og litt andre turer. I tillegg var Sanjay borte i nesten 2 uker når bestefaren døde. Det er vanlig her i India at man er hjemme i flere dager hvis noen i nær familie har gått bort. Det har tatt tid for oss å bli kjent og derfor ikke så lett å vite. Men nå er vi i gang. I forrige uke jobbet vi med tallet 1. Jeg hadde forskjellige lapper og figurer med tallet 1 og 2 på og han skulle peke på riktig tall. Vi har hatt oppgaveark med tallene 1 og 2 på hvor han må krysse rundt tallet 1. Jeg er ikke 100 % sikker på om han skjønner det fullt, men vi er på god vei. Neste uke går vi i gang med tallet 3.
Siden Sanjay er døv går det mest i å skrive og å vise det med enkle tegn (f.eks vise tallene på fingrene), og i tillegg har vi et felles tegnspråk som vi kommuniserer på. Av og til når vi snakker om "båt", "bil", "eple", osv bruker jeg norske tegn som han tar lett. Selv bruker han ikke så mye tegn bortsett fra litt peking, men han forstår det vi sier til han. De andre hørende barna lærer alt dette på engelsk. Grunnen til det er at hvis ikke de får engelsk undervisning tar foreldrene deres dem ut av skolen. Men det sier seg selv, det er utfordrende å lære en elev et fremmedspråk når han/hun ikke er helt stødig i sitt eget morsmål.
Vi to sitter alene oppe i fellesrommet. Før var det en grønn matte vi satt på, på gulvet, sammen med 2 andre frivillige og elever. Den hadde flere av barna tisset på, den har nok vært der i flere år, og den ble nok heller aldri vasket. Men nå sitter vi ikke på den noe mer. Vi har et lite bord som det egentlig er en gammel TV på, men vi får akkurat plass til en bok på sida så vi har satt oss der på plastikk stoler.
Vi har egentlig 1 time one - on -one undervisning, men siden det blir litt for mye for Sanjay har vi begrenset det til en halv time hver dag. Første gangen jeg fortalte om dette til rektor, om at jeg ikke visste hva jeg skulle gjøre når han ble urolig og begynte å “tulle” (kaste ting, ødelegge, osv) sa hun at jeg skulle bytte til et annet barn. Det synes jeg egentlig ikke så mye om for det ble litt for lett utvei synes jeg. Men jeg sa ikke så mye om det da. Etter litt fram og tilbake ble det til at jeg fortsatte å undervise han. Ca kl 11 går vi ned og blir med en gruppe ungdommer som lager papirposer og selger de til div butikker. Her i Himachal Pradesh er plastikkposer forbudt å bruke så derfor blir det papir i stedet. Damini fortalte at familien hans er veldig fattige og hans fremtid blir å hjelpe til å tjene penger til familien, som f.eks selge papirposer. Flott at han vil kunne skape noe og tjene penger, men trist å tenke på at familien hans har så dårlige kår.
Kl 11:30-12 er vi ute og leker med barna. Vi synger div engelske sanger (“head and shoulders”, “if you’re happy...”, “say good morning”, osv), leker “sisten”, osv. Vi merker at det kan være en utfordring kommunikasjonsmessig, men det går nå greit. Det er 6 ansatte fra skolen som er med oss hele dagen og tre av dem kan engelsk. På tirsdager har vi en felles aktivitet med alle barna fra kl 11.30, f.eks å lage noe og på fredager en felles lekestund.
Her en dag skrev jeg S nedover i kladdeboka og Sanjay skulle skrive av. Men han skrev navnet sitt; AANAY (omvendt N). Fantastisk!!! :D Kjempe moro å se. Det ble jubel, high five og mange tomler opp :)
Som dere skjønner har det tatt laang tid å komme hit på dette nivået hvor jeg har skjønt hva vi egentlig skal fokusere på. Dette er det flere årsaker til; jeg har ikke vært på skolen hver dag pga hiking tur og litt andre turer. I tillegg var Sanjay borte i nesten 2 uker når bestefaren døde. Det er vanlig her i India at man er hjemme i flere dager hvis noen i nær familie har gått bort. Det har tatt tid for oss å bli kjent og derfor ikke så lett å vite. Men nå er vi i gang. I forrige uke jobbet vi med tallet 1. Jeg hadde forskjellige lapper og figurer med tallet 1 og 2 på og han skulle peke på riktig tall. Vi har hatt oppgaveark med tallene 1 og 2 på hvor han må krysse rundt tallet 1. Jeg er ikke 100 % sikker på om han skjønner det fullt, men vi er på god vei. Neste uke går vi i gang med tallet 3.
Siden Sanjay er døv går det mest i å skrive og å vise det med enkle tegn (f.eks vise tallene på fingrene), og i tillegg har vi et felles tegnspråk som vi kommuniserer på. Av og til når vi snakker om "båt", "bil", "eple", osv bruker jeg norske tegn som han tar lett. Selv bruker han ikke så mye tegn bortsett fra litt peking, men han forstår det vi sier til han. De andre hørende barna lærer alt dette på engelsk. Grunnen til det er at hvis ikke de får engelsk undervisning tar foreldrene deres dem ut av skolen. Men det sier seg selv, det er utfordrende å lære en elev et fremmedspråk når han/hun ikke er helt stødig i sitt eget morsmål.
Vi har egentlig 1 time one - on -one undervisning, men siden det blir litt for mye for Sanjay har vi begrenset det til en halv time hver dag. Første gangen jeg fortalte om dette til rektor, om at jeg ikke visste hva jeg skulle gjøre når han ble urolig og begynte å “tulle” (kaste ting, ødelegge, osv) sa hun at jeg skulle bytte til et annet barn. Det synes jeg egentlig ikke så mye om for det ble litt for lett utvei synes jeg. Men jeg sa ikke så mye om det da. Etter litt fram og tilbake ble det til at jeg fortsatte å undervise han. Ca kl 11 går vi ned og blir med en gruppe ungdommer som lager papirposer og selger de til div butikker. Her i Himachal Pradesh er plastikkposer forbudt å bruke så derfor blir det papir i stedet. Damini fortalte at familien hans er veldig fattige og hans fremtid blir å hjelpe til å tjene penger til familien, som f.eks selge papirposer. Flott at han vil kunne skape noe og tjene penger, men trist å tenke på at familien hans har så dårlige kår.
 |
| Ida og Anjali |
 |
| Nanu, Ida og Sahil |
Rohit og Amand
Kl 12 går vi inn igjen og skal undervise dem klassevis i noe enkelt som f.eks kroppsdeler, frukt, tall, dyr osv på engelsk. I det klasserommet jeg vanligvis er inne på er det veldig vanskelig. Elevenes kunnskaper er veldig grunnleggende, de prater veldig lite, og det føles som at jeg står og prater litt for meg selv. Men desto større er gleden når vi endelig får noe ut av dem. De er veldig søte og snille og liker å kose og klemme.
Å jobbe med barna gir mye glede, latter og mange gode minner.
I begynnelsen av september fortalte Mrs Damini Misra (rektor) at de hadde et lekerom i 2.etage med tomme vegger som hun ønsket å få malt, men grunnet ressursmangel måtte de vente med det. Vi var 6 frivillige som gikk sammen og bestemte oss for å male veggene.
 |
| ABC er viktig å få opp på veggen |
 |
| Maler gutt og jente som Sara har tegnet |
Sara maler aper
 |
Sara finpusser på regnbuen Hvilken farge skal jeg velge nå...? |
Torsdag 21.oktober bestemte vi oss for å bli igjen på MCS hele dagen og male ferdig veggene. Sara og Josè skulle dra videre til Goa på lørdagen og vi ønsket å gjøre det ferdig før de dro. Av i alt 6 frivillige som begynte å male var det vi 3 som var igjen,. To av dagene hjalp sjåføren vår også til med å male.Vanligvis er vi på skolen kun frem til 12.30 og får ikke mulighet til å se barna bli kjørt hjem, men i dag fikk vi det. De blir hentet hjemme hos seg og kjørt til skolen til kl 10 og kjørt hjem igjen kl 14. Skolen er gratis, men de barna som må hentes og kjøres betaler månedlig for transport.
Etter en kort lunsjpause var det bare å fortsette med malingen.
 | ||
| Ja da, maling er morsomt...
|
Fredag formiddag ble vi endelig ferdige! Både barn og voksne var fornøyde :)
Resultatet:
 |
| Gruppebilde Barn, ansatte og frivillige. Ikke bare bare å få stilt opp alle. |
 |
| Frivillige og ansatte |
Vi har faste rutiner hver dag. Kl 12:30 reiser vi tilbake til campen og spiser lunsj kl 13.
English class
På ettermiddagen har jeg, Julie og Ida “English Class for girls, Bindraban”. Bindraban er navnet på området og skolen vi jobber på.
Kl 15.30 kjører vi til skolen og det tar ca 10 min fra campen. Vi har en executive, en Idex ansatt, Rahul som er med oss hele tiden som fungerer som en mellomtolk for oss og som også veileder og informerer oss om div ting.. Han er flink til å forklare jentene det vi vil lære dem på hindi. Vi trodde på forhånd det skulle være en klasse for jenter i alderen 12-18 ca, men det viste seg raskt at det var noe helt annet enn dèt. Første dagen vi kom var det noen få jenter i aleren 6-7 år som hadde møtt opp. Siden det ikke kom noen flere løp noen av dem hjem for å få med nabovenninnene sine for å fylle opp klassen litt. Resultatet ble rundt 10 jenter i aleren 5 – 18 (!!!). Et veldig stort aldersspenn og utfordringer i forhold til hva de kan/ikke kan. Litt etter litt skjønte vi at det absolutt viktigste var å lære dem å bruke språket. Det er mange ting de har pugget og lært seg, men hva det betyr har de ingen anelse om. Et morsomt eksempel som Denis (fra Tyskland) opplevde på en annen skole. Ei lita jente skulle stave “apple”. A-P-P-L-E, det blir jo selvfølgelig... MANGO!!!
Hver gang vi har gått ut av bilen ca 15.45 hører vi “Hello Ma’am” laaang vei J Jentene løper bort til oss, ønsker oss velkommen og hjelper oss gjerne å bære det vi har tatt med for dagens leksjon (en pappboks med “worksheets”, fargeblyanter, skrivebøker, osv). Fra vi kommer til kl 16 leker vi litt og prater litt med de eldste jentene.Etter hvert har vi fått mer rutine på timene og har lagt dem opp sånn:
16: Attendance
16:05: Gå gjennom ukas tema, denne uken er det FAMILY. Andre temaer vi har gått gjennom; "clothes", "movements", "what I did last week", "my hobbies are...", "I am wearing", "Body parts", "I like to...", osv. Vi snakker om temaet og deler ut worksheets som de får bryne seg på.
16: Attendance
16:05: Gå gjennom ukas tema, denne uken er det FAMILY. Andre temaer vi har gått gjennom; "clothes", "movements", "what I did last week", "my hobbies are...", "I am wearing", "Body parts", "I like to...", osv. Vi snakker om temaet og deler ut worksheets som de får bryne seg på.
Som oftest virker det som om jentene trives, men av og til kan det jo også bli kjedelig: "Ma'am please, no... Playtime".
Jentene liker å bestemme og styre showet litt. Vi øver på å rekke opp hånda før de skal si noe og å si “please”.
17:00: Playground games (badminton, volleyball, “red-green light”). Av og til har vi med oss garn og de får lage armbånd.
17:00: Playground games (badminton, volleyball, “red-green light”). Av og til har vi med oss garn og de får lage armbånd.
På fredag (29.oktober) dro vi tre og Rahul på "Community visit" i Bindraban for å besøke familiene til jentene i engelsk klassa, vise foreldrene hvem vi er og motivere jentene til å fortsette å komme på undervisningen.
17:30: Vi går tilbake til bilen med følge av alle de søte barna som vil si hadet når vi har satt oss i bilen.
Det er alltid veldig moro sammen med barna. De er veldig søte og snille og kreative med å forklare oss ting selv om vi ikke snakker samme språk. Akkurat dette glemmer jeg av og til, det at vi ikke snakker samme språk :)
Som barn flest har de noen gullkorn på lager.
Her en dag fortalte ei av jentene jentene, Luxita noe på hindisk og vi sa "english Luxita, english". Da så hun trassig på oss og sa (på hindi, men Rahul oversatte): "Jeg kan ikke snakke engelsk, kan du snakke hindi, kanskje?" Hehe.
En annen dag var det meg og ei jente som skulle holde oss fast i hverandres hender og snurre rundt. Jeg ville sagt "1, 2 ,3!", men hun hadde sin egen vri: "1, 2, Start, Go!" :)
En annen dag var det meg og ei jente som skulle holde oss fast i hverandres hender og snurre rundt. Jeg ville sagt "1, 2 ,3!", men hun hadde sin egen vri: "1, 2, Start, Go!" :)
 |
| Megha og Nikil |
 |
| En gutt fra nærområdet, Daljeet, meg, Shivani og Nehna |
 |
| Klappelek |
 |
| Ivrig student |
 |
| Shivi |
 |
| Sapna |
 |
| Shivi og Kajal |
 |
| Nitin og Vivek (lillebrødrene til Kajal) |
 |
| Ida, Kajal og Vivek |
 |
| Memorygame |
 |
| Oss sammen med Sapna og Daljeet sin familie |
 |
| Hjemme hos Shiki og Shivani sin familie |
 |
| Chai hører med |
 |
| Alle ville være med og stille seg opp inntil høyet |
 |
| Utsikt utover en tehage rett ved der familiene bor |
 |
| Klærne henger til tørk på tebladene |
 |
| Slik bor familiene |
 |
| Noen hadde kaniner |
 |
| Søte små kaniner som måtte klappes |
 |
| og noen hadde høns |
 |
| Hjemme hos Megha, Shivi og Sona. Vi fikk chai og litt og spise og se på bilder fra "gamle dager" |
Det å besøke familiene var en kjempe opplevelse. Det var fint å få et ansikt til mødrene og fedrene som de har snakket om. De vi besøkte var veldig fattige og bodde enkelt, men endog; så utrolig mange SMIL, GJESTFRIHET og KOSELIGE mennesker på et sted. Vi ble invitert inn på chai hos 3 familier i løpet 2 timer og alle barna ville være med overalt, leide oss og viste oss rundt.
Etter dette besøket kjente jeg veldig på at jeg gruer meg til å dra fra barna. Man knytter seg fort til dem når man er her såpass lenge (3 mnd) og mest sannsynlig kommer man aldri til å se dem igjen.
Vi skal ha en avslutningsfest før vi drar hvor mødrene også er invitert. Da skal vi spise godt, danse og synge. Det blir moro! :)
Etter dette besøket kjente jeg veldig på at jeg gruer meg til å dra fra barna. Man knytter seg fort til dem når man er her såpass lenge (3 mnd) og mest sannsynlig kommer man aldri til å se dem igjen.
Vi skal ha en avslutningsfest før vi drar hvor mødrene også er invitert. Da skal vi spise godt, danse og synge. Det blir moro! :)
Namaste ji!
