I'm in love

Fotoshoot nede ved elva
Foto: Julie

Jeg elsker å gå rundt i herlige shalwar kamiz. Jeg elsker å komme inn i en butikk og hilse "namaste ji" som den naturligste ting i verden. Jeg elsker at ingenting går etter planen og at ingen er punktlige og at det blir forklart med "lateness came upon me" i stedet for en "sorry..."-unnskyldning. Jeg elsker å se på hindiske filmer med minst 7 sang- og dansescener i hver film, selv skrekkfilmene, uten tekst. Jeg elsker å komme inn i butikker og bli glodd på av 70 mennesker som om jeg hadde gått meg helt vill. Jeg elsker å ta med nyinnkjøpt fargerikt stoff til skredderen og hente den igjen dagen etter, ferdig sydd. Jeg elsker å høre "hallo to tha you". Jeg elsker å ta klesvasken for hånd i bøtter og henge dem ute i sola. Jeg elsker at vi lever på strømrasjonering og at hver mandag blir strømmen her i huset kuttet. Jeg elsker å komme inn i et tempel og få velsignelse, et rødt merke, i panna og holy sweets "parshad". Jeg elsker å sitte i bilen og bare se ut av vinuet og ta til meg alle inntrykk. Jeg elsker trafikkens mangel på kontroll, men som likevel fungerer fint. Jeg elsker å gå på markedet og kjøpe alt av frukt og grønnsaker fra bodene. Jeg elsker at jeg ikke trenger å vaske håret flere ganger i uka. Jeg elsker at begrepet "full bil" eller "bilbelte" ikke eksisterer når vi skal ut å kjøre. Jeg elsker å si “see you later alligator” og få til svar “bye sparrow”. Jeg elsker at jeg alltid har med meg en toalettrull uansett hvor jeg går. Jeg elsker å gå på jobb og møte 20 smilende barn som løper mot meg og klatrer på og drar meg i alle mulige retninger. Jeg elsker å sovne til lyden av elva. Jeg elsker at det er kuer overalt. Jeg elsker å se smilende ansikter og et vennlig nikk uansett hvor jeg kommer. Jeg elsker å bli bedt inn på chai av vilt fremmede. Jeg elsker å gå på do som er et hull i bakken. Jeg elsker å se edderkopper like store som hånda mi og firfirsler og allskens småkryp i alle mulige retninger uten å egentlig reagere på det. Jeg elsker å jogge om morgenen og møte folk som er ved elvekanten og vasker og barberer seg. Jeg elsker å sitte på en krakk på badet og helle vann over meg med en liten mugge, også kaldt dusjing. Jeg elsker å plutselig stå ansikt til ansikt med en ape på verandaen. Jeg elsker at butikkene åpner og stenger alt ettersom hva som passer eieren. Jeg elsker at ris og chapatti hører med til ethvert måltid. Jeg elsker de moderne engelske butikkskiltene og at de gjerne er skrevet helt feil. Jeg elsker at magetrøbbel og diarè er fast samtaletema, etter jobb, rundt middagsbordet. Jeg elsker å nærme meg jobben og høre "Hello Sirva ma'am" lang vei.

Jeg elsker at det heter "cif" i stedet for "jif"

Jeg elsker at på baksiden av tøymykneren er det beskrevet hvordan man bruker produktet i bøttevask

Jeg elsker å være i full gang med å henge opp klesvasken til tørk når jeg plutselig får øye på minst 150 sau og geiter komme hjem fra beite

Jeg er så utrolig heldig som får oppleve alt dette. Når jeg ser på hvordan folk bor her blir jeg faktisk flau når vi kommer gående med speilreflekskameraene våre og skal ta bilder og har råd til å kjøpe 1000 rupee (ca 114 norske kroner) stoff til shalwar kamiz. Vi bare blar opp pengesedlene og leèr nesten ikke på et øyelokk!
Jeg er så heldig for jeg kan velge hva jeg har lyst til å gjøre i livet, jeg kan studere, jobbe, velge bosted selv, velge mann, hva jeg vil kjøpe, osv. Noen av de jentene vi møter kommer mest sannsynlig til å bo her hele livet. De valgte ikke mennene sine selv eller hvilken retning livet skulle ta.
Jeg har rene og ordentlige klær, kan gå til legen når jeg trenger det eller til tannlegen når visdomstannen må trekkes. Jeg har pc, bil, et sted å bo og jeg går aldri sulten til sengs.
Storfamilier her bor i hus laget av blikkplater, har hullete klær og sko, folk er tynne og har generell liten basis kunnskap om helse. Barn lærer å jobbe fra tidlig av når de heller skulle vært på skolen. Noen barn går rundt i Palampur og tigger og de minste kan ikke være mer enn 4 år. Vi møtte noen barn som var på gata og tigget. I stedet for å gi penger ble vi stående og snakke litt med dem; spurte om navn, alder og om de gikk på skolen. Da svarte de i kor: "No. No money, no school". Selv om skolegang er gratis trenger de likevel penger til skoleuniform. Barna skulle heller blitt opplært i at "no school, no money" (Idas quote). Man er så utrolig mye bedre rustet med utdanning enn uten uansett.
Folk jobber 12 timers arbeidsdager (eller mer), fra soloppgang til etter solnedgang for fillelønn.

Men, likevel!! Folk virker så glade og lykkelige og har absolutt alt i verden. For hva trenger man all verdens ting for når man egentlig har alt? Når jeg ser og opplever hvordan India fungerer og alle kontrastene her blir alt i Norge sett i et helt nytt perspektiv. Tenk litt på det neste gang dere tenker på hvor "viktig" det er å bytte ut mobilen til en nyere og mer fancy versjon som har flere funksjoner, kjøpe nyere og større bil, pusse opp badet med plass til boblebad, osv.
Misforstå meg rett, man har selvfølgelig all rett til alle disse godene og intensjonen min er ikke å gi folk dårlig samvittighet for det. Tvert imot! Men når man ser at folk bare med nød og neppe har det aller grunnleggende tenker man mer på hva som virkelig er viktig. Jeg har alltid visst at det finnes folk i andre land som ikke har det aller nødvendigste, men det gir et helt annet inntrykk å se det med egne øyne. Ja, dette ble kanskje litt dypt og personlig, men jeg følte det måtte skrives.

Før jeg kom hit til India trodde jeg at jeg kom til å bo i et slumområde uten noen form for "sivilisasjon" og minst 2 dager til fots unna noen butikker. Så når jeg kom hit ble jeg veldig overrasket. Vi bor veldig bra, nesten litt for bra spør du meg. Huset vi bor i oser av luksus her oppe med nedslitte hus og fjøs på hver side. Vi (3 eller 4 på hvert rom) har eget do og bad og et stort fellesareale oppe med tv og dvd. Vi får servert middag hver eneste dag til nøyaktige tider og har ingen som helst ansvar for noen ting. Rett og slett. Vi må skrive oss inn og ut hver gang vi forlater campen (ikke til jobbene da, men hvis vi skal til byen eller gå en tur i nabolaget).
Det er ingen som pålegger oss noe ansvar og vi kan velge selv hva vi skal gjøre. Hvis vi ikke kommer på jobb en dag er det ingen som tenker på det. Idex føler nok de ikke kan gjøre så mye fordi vi er "paying customers", altså vi har betalt for å komme hit.

Jeg skrev i begynnelsen av oppholdet at "jeg synes det var sjarmerende å vaske klær for hånd" og fikk noen kommentarer på akkurat det. Jeg synes fremdeles det er SJARMERENDE å vaske klærne for hånd! Det er sånt som skjer når man kommer til India... man slakker på krava og aksepterer så mye mer enn man kanskje ville gjort i Norge. Man godtar at ting blir renERE og ikke nødvendigvist rent. Når vi booker rom på hotell eller gjestehus er en brei seng og et varmt teppe, skittent eller rent, det som skal til for å gjøre oss fornøyd ;) Dessuten har jeg alltid ment at når man reiser til et annet land må man gjøre ting på landets måte for å få maksimalt utbytte av oppholdet. Hva er moro med å levere klærne til vask på hotellet i byen og få dem tilbake vasket, tørket, stryket og brettet i avispapir? Da er det mye mer moro å hente vann i bøtter (hvis man ikke har varmtvann i springen koker man), ha i litt vaskepulver og har klærne oppi og lar dem få "godgjort seg", gå ned på kne og skrubbe og skrubbe, skylle flere ganger, ha i litt tøymykner sånn at klærne lukter litt godt, og så ut og henge de opp på verandaen, helst i solskinn. Tro meg, jeg kommer til å savne dette "ritualet" når jeg kommer hjem igjen! Høres veldig rart ut, men de som kjenner meg vet at hadde det vært noen som kunne sagt noe sånt så måtte det vært meg.

Det jeg skriver kan kanskje virke "litt for godt til å være sant", men tro meg, det er MYE BEDRE!!! Alt som har vært utfordrende, mest jobbsituasjonen, har vært noe jeg bare måtte igjennom og veldig lærerikt. Jeg har vært så utrolig heldig, så kjempe takknemlig for alt jeg får oppleve. Livet er godt og jeg har tatt meg en "pause" fra livet i Norge og fått kjenne veldig på hva jeg vil gjøre videre og hva som er viktig for meg. I tillegg til at jeg er så glad i hva India har å by på og gjør mye for å oppleve det til det fulleste har jeg fått kjempe god kontakt med mine kjære norske landsmenn og romvenninner ;)  Vi har blitt gode venninner og gjør mange ting sammen, faktisk har vi dratt på alle turene sammen, enten kun oss 3 eller med andre frivillige. Det har mye å si for helheten av oppholdet at man har noen å dele alle de store oppturene, gledene og de humpene man møter på (det har ikke vært så mye å klage på, men det hender jo at vi må snakke om ting). Det er moro å tenke på at mest sannsynlig hadde vi ikke møttes i Norge for livene våre hjemme er så vidt forskjellige. Skjebnen førte oss sammen til India ;)

Det som var mest utfordrende var som sagt jobbsituasjonen. Det var vanskelig å vite hva vår rolle oppi det hele skulle være. På forhånd virket det som om vi skulle komme til steder hvor det virkelig var behov for oss, og at lærere skulle ha ansvaret for kanskje 3 klasserom på egenhånd. Men det har jeg ennå ikke sett. Når det er sagt, det har kanskje gjort det langt tilbake i tid når organisasjonen og frivillig arbeid startet, men at det er bedre nå fordi det er blitt etablert et system. Det kunne vært et mye bedre system, skriftlig materiale, på hva elevene på de forskjellige skolene hadde vært igjennom og kunne i stedet for at vi skulle "prøve og feile" og finne ut av det på den måten. Vi visste ikke hva vi skulle lære bort og trodde ikke vi skulle fungere som lærere, men som assistenter. Og det er få av oss som har en pedagogisk utdannelse. Så utfordrende? Ja. Heldigvis var Idex finke til å støtte og veilede oss og gi oss tips og råd. Mrs Damini (rektor på MCS) var flink til å gi oss råd om "teaching methods" og det hjalp godt med. Når jeg ser tilbake på det er jeg glad for å ha kommet igjennom den perioden, men skjønner at det bare måtte oppleves og erfares. Jeg hadde litt for høye forventninger til meg selv om at jeg måtte lære barna ting, enda så vanskelig det kunne være. Men etter hvert har jeg klart å senke ned kravene og kun møte barna der de er. Mange av de barna vi blir kjent med trenger mer enn noe annet voksenpersoner som ser dem og da får det heller være at de ikke lærer 2+2 eller å skrive A. Idex er veldig flinke til å påpeke at selv om det virker som vi ikke utretter noe så gjør vi det. Det grunnlaget vi lager gjør det lettere for nestemann å fortsette på. Og noe som virker lett for oss kan ha vært utfordrende i begynnelsen for forrige frivillig fordi de startet fra skratch.
Etter hvert fikk vi rutiner i undervisningen og satte opp planer for den tiden vi er her og har noe å jobbe utifra. Nå er alt bare fryd og gammen og jeg gleder meg til å komme på jobb til ungene :)

Jobben går som det har gjort; veldig bra. Forrige uke (tirsdag 2.nov) bestemte vi oss på MCS for å male på hendene til barna på lekerommet som nettopp er malt. Det var veldig koselig og ble bra. Vi mangler fremdeles 6 barn som ikke var tilstede så vi satser på å få gjort det ferdig denne uken.



Det foreløpige resultatet
Skal gjøre det ferdig nå til uka når flere elever er tilstede

Litt bilder fra MCS

Two, two, two...
Ikke så lett å konsentrere seg når det er et kamera i bakgrunnen

Ute i "playtime"

Sanjay og jeg har skrevet tallene 1-4 på fingrene. Vi lærer å telle :)

Ambika, Safia (England) og Sanjay

Mohit og Ida

Anjali og meg

Noen av de ansatte og meg i shalwar kamiz

I english teaching i forrige uke delte vi jentene inn i 3 grupper og leste tekster fra boka med dem. Jentene er veldig høylytte til tider og det kan bli litt vel mye å holde styr på, men de er jo bare gode og snille!! :D
I dag (mandag 8.november) gikk vi gjennom bokstavene P-U og hvilken lyd de lager (Vi tar 5-6 bokstaver hver uke). Vi hadde planer om å gå gjennom en sangtekst, men dengang ei. Med en gang bokstavene var gjennomgått løp de avgårde med både badmintonrackerter og volleyball og ropte "PLAYTIME"!!! :)
I begynnelsen var det veldig forvirrende at alle var søsken med alle. Men vi fant fort ut at søskenbarn også blir kalt "sister"/"brother".

"Iherdig" undervisningstime
Vi lærer om høytiden "Diwali"
Legg merke til tavla. Har blitt en viktig del av undervisningen og barna ELSKER å skrive og tegne på den :)
Han som sitter ved siden av meg er Rahul, 22 år, han jobber for Idex og er med oss hver ettermiddag i english class. Han oversetter, hjelper til med å undervise og planlegge timene. Han bor i samme village som mange av barna og kjenner dem godt. Barna kaller han "bhaia" (bror) og mitt inntrykk er at han er godt likt i området av store og små fordi han er så pliktoppfyllende, jobber og studerer master i engelsk.

"No ma'am, playtime, please... playtime..." 

Hehe, Sapna har skjønt det; kamerabagen kan brukes til så mangt ;)

Barna synes det var moro å ta bilder. Jeg måtte bøye meg for å komme i synsfeltet ;)

Skolebygningen. Vi holdt til i 2.etg, men nå har vi flyttet til andre siden av plassen

Etter to timer med undervisning og en playtime som varte lenger enn planlagt er vi ferdige og drar tilbake til campen.
Barna er ivrige hjelpere og passer på at vi får med oss alt tilbake.

BYE!!!

Vi stotrer oss fram både på engelsk og hindi for å forstå hverandre (hvis ikke Rahul er i nærheten for å oversette). Men som Ida sa; heldigvis smiler vi på samme språk :)

"India er hjertets land"
                                                 Shantaram

I'm in love with India