En vanlig søndag, et spesielt møte

På søndag (26.sept) hadde vi hele dagen fri og ønsket å utforske nærområdet :) I lengre tid hadde vi snakket om å gå til noen “waterfalls” (fosser) som vi hadde hørt ikke var så langt unna oss.
Litt etter frokost bega vi oss ut på turen som liksom bare skulle være 1-2 timer unna oss.
Etter en halvtime møtte vi på et Amerikansk par, mannen bodde i Palampur og hadde et lignende firma som Idex. De mente fossene var mye lenger unna, kanskje 3 timer, enn vi hadde fått beskjed om, men vi ønsket å prøve likevel.

Vegard sa: “3 hours for Amerikans is 1 hour for Norwegians” og det kan være en smule sannhet i det. Husk; jeg sier KAN, ikke at det ER det ;)

Etter et stykke møtte vi på en eldre mann og vi prøvde så godt vi kunne med de få ordene vi hadde lært på Hindi å spørre om veien til fossene. Med ordet pani (vann) og litt tegnspråk viste jeg (jeg prøvde hvert fall) at vi skulle dit, og til svar fikk jeg dora (langt unna). Litt lenger bak oss kom Sara, og hun er kjempe flink i Hindi (hun har sett på hindi filmer hele livet sitt og lært hindi på den måten) og de to snakket litt sammen. Det hele resulterte i at han skulle være med og vise oss veien. Vi (rettere sagt Sara) prøvde å fortelle at han ikke trengte å ta seg bryet med det, han var jo tross alt på vei nedover i et annet ærend. Men neida, dette ville han gjøre J  3 fra gruppa hadde andre ting å gjøre litt utpå ettermiddagen og bestemte seg for å ta en annen vei og dra hjem tidligere.

Men vi (7 frivillige) fortsatte ferden videre sammen med mannen. Vi gikk og gikk oppover. Han viste oss vei oppover et kjempe bratt fjell, og dette var en god trim før vi skal på 5 dagers Hiking tur fra onsdag av. Det var kjempe tungt og i 30 graders varme blir man rimelig svett. Men vi fortsatte og fortsatte. På veien sa han at han ønsket at vi skulle være med han hjem og drikke te.

                                                                               Baba

                                                 En liten rast før vi fortsatte oppover fjellet

Nå virker det kanskje for de som leser dette at vi bare fulgte en vilt fremmed mann oppover fjellene, og om dette var trygt. Men det skal sies at vi raskt fikk tillit til han for han virket oppriktig snill og visste ikke hva godt han kunne gjøre for oss. Han og Sara snakket en del sammen og han viste oss masse forskjellige ting på veien opp.
Det viste seg at han var en Baba, en Hinduistisk prest som passet på det eneste tempelet i Palampur området. Han var en veldig respektert mann, og kunne få hva han ville når han ville på grunn av hans status. Når folk hilste på han bøyde de seg ned og took på føttene hans for å vise sin respekt.
Når vi gikk forbi forskjellige landsbyer og han spurte om chai til oss var folk mer enn glade nok for å servere oss. (I den ene landsbyen hadde de ikke nok melk igjen, og det var helt greit for vi ville gjerne hjem før mørkets frembrudd).

Når han fylte 21 hadde han flyttet hjemmefra (for å bli prest) og siden ikke sett familien sin igjen. Han hadde verken kone eller barn for han ønsket å konsentrere seg fullt og helt om religionen.
Når jeg spurte om det var trist å dra fra familien og ikke se dem igjen igjen svarte han at alle han møtte på sin vei var hans familie.

Innad i gruppa snakket vi om å gi han litt penger siden han hadde vært så snill med oss, men vi fant etter hvert ut at det nok ville bli sett på som en fornærmelse siden han ikke gjorde det for penger så vi droppet det. 

Etter at vi var på toppen av det bratte fjettet og fortsatte å gå bortover så vi et lite hus som egentlig lignet mer på Lindesnes fyr på avstand (selv om det var rødt). Vel fremme i det knøttlille huset, etter at han bokstavelig talt måtte sparke inn døra (den kan sette seg fast når det regner sa han), fikk vi god bevertning med te, kjeks og maiskolber. Han viste oss bilder og tok bilder både av og med oss. Rommet var kanskje 8 kvadratmeter stort med en madrass i det ene hjørnet og en liten hylle med bøker i det andre, og litt kjøkkenutstyr rett ved døra. Oppe i 2.etg var det et lignende rom med enda en madrass og et hjørnet som fungerte som kjøkken (han hadde ikke ovn, men fyrte opp et lite bål når han måtte varme opp ting).

                                               Baba tok bilde av oss ute på verandaen i 2.etg

Han tok oss med til et tempel 3 minutter unna der han bodde. Vi fikk komme inn i et enda mindre rom (enn huset), satt helt klistret inntil hverandre, og fikk et rødt merke i panna og litt “shirini” (søtsaker, små hvite veldig søte kuler). Samme søtsaker som vi får fra kurdistan, nam nam :)

                                                                      Utenfor tempelet

Like bortenfor huset hans var fossene, et kjempe fint område hvor vi kunne ta oss en liten dukkert også. Jeg var ikke forberedt på å bade, men jeg heiv meg uti likevel (med bukse og topp), TO ganger hehe. Det var FREEZING!!!, men deilig J  Vi var 4 som tok en dukkert.

                                                                               Foss

                        Vannet renner ned i små "groper" som renner videre nedover og utgjør foss

                                                                       Ida under vann

   Ida glad for å ha dukket :)

Her er bildebeviset; jeg dukka jeg også ;)

Det var KALDT (ca 15 grader), det er jo fjellvann som renner nedover dalen

 Baba og meg

Når vi var ferdig med å bade og var klar for å tørke i solen (heldigvis regnet det ikke så mye) gikk vi tilbake til huset hans og drakk te og slappet av.

Etter godt og vel en time pakket vi sammen tingene våre og begynte på hjemferden. Baba fulgte oss hele veien tilbake til campen i Bundla, og gikk selv videre til Palampur.

                                                                             Regnbue

Ida og utsikt nedover dalen. Den elven dere ser på bildet fører oss tilbake til campen

På vei hjemover. Baba førte oss nedover en snarvei (1,5 km), en veldig bratt nedoverbakke, i stedet for hovedveien som er på 10 km.

Jeg er veldig glad for dette møte med Baba. Det er godt å komme seg ut av denne boblen vi lever i her oppe i Campen. Vi har et stort og fint hus og lever veldig godt. Vi har jo kontakt med lokalfolk på dagen gjennom jobben, men når vi kommer hjem igjen er det kun oss frivillige sammen her. Vi har blitt rådet til å ikke gå ut, verken alene eller sammen, etter mørkets frembrudd (bortsett fra hvis vi skal ut og spise eller noe lignende). Så det var forfriskende å komme seg ut på søndag og få oppleve og se hvordan andre lever og være med dem en hel dag.
Det var et nytt møte med India, et ekte møte med det virkelige India. En fremmed mann som velger å vise oss veien til fossene og ta oss med hjem. Vi var heldige som møtte på en så go' og snill mann som bare ville oss godt.

I morgen, onsdag 29.sep - søn 3.oktober skal vi, "The Norwegians" (Matthias er blitt syk og kan ikke være med som jeg først skrev) på fjelltur i 5 dager. Mandag 4.okt skal vi høre på Dalai Lama's tale i Mcleodganj. Det blir spennende ;)
Inntil da,
Namaste ji! :)