Fremmed har blitt Selvfølge

Det er helt vanlig å handle frukt og grønnsaker fra bodene på markedet eller av folk som sitter på tilfeldige plasser på gata. De fleste butikkene holder til i lokaler med typiske garasjedører som de drar ned når de stenger. Det er helt vanlig med masse søppel ute på veiene eller på diverse oppsamlede plasser, gjerne sentrale plasser. Det er helt vanlig at alle butikkene og bylivet generelt tar en pause mellom kl 13 og 16. Butikker stenges og det er generelt mindre trafikk. Fra kl 16 tar det seg opp igjen og frem til rundt 22 er det liv ute. Kuene er blitt en del av trafikkbildet; de er seriøst overalt og jeg tror faktisk jeg kommer til å savne dem når jeg går oppover Karl Johan eller kjører på E6 hjemover til Lillehammer.  Trafikken og –støyen er blitt så naturlig at jeg ikke tenker noe særlig over det… man må jo selvfølgelig tute når man vil kjøre forbi eller be noen flytte seg! Overfulle busser og folk som hopper av og på i fart, for ikke å snakke om grafsing og tafsing når det er fullstappet. Hvor får folk det for seg at dette er helt i orden? Snakke om elevene mine som “ungene mine” og om hvor stolte de gjør meg. Og hvem kan forstå at vi ikke snakker samme språk når ikke engang jeg gjør det? Og så er skolen oppe på lørdager, dvs barna har kun fri på søndagene. (Men vi frivillige jobber kun man-fre). Do-papir kastes ikke i doen, men i en søppelbøtte ved siden av, ellers kan det nemlig skape "inconvenience". Indisk musikk som runger ut fra høytalere, både på bussen og andre offentlige steder. Med lovord og hyllest til kjærligheten, og gjerne ulykkelig kjærlighet – og som Julie så fint sa; noe sååå usaklig… det passer meg helt ypperlig J Ris og chapatti til hvert måltid. Hodevagging… i begynnelsen var det litt vanskelig å forholde seg til denne vaggingen for hva betyr den egentlig? Ja? Nei? Kanskje? Misfornøyd? Nå er den blitt en naturlig del av kroppsspråket og her om dagen merket jeg at jeg også har begynt med det. Å bli invitert inn på chai av skredderen, bokhandleren, stofforhandleren. Ingen form for kø på offentlig kontorer (og heller ingen andre steder egentlig)… Folk kommer inn og dukker opp rett foran nesen på deg som om det var snarere regelen enn unntaket. Dere kan bare tenke dere hvor lenge jeg sto på postkontoret i begynnelsen… til jeg skjønte greia og fikk litt spissere albuer hehe. Ting går i sakte tempo; hvorfor skal man stresse med noe i dag når man har resten av uka på å gjøre det.



Ser du søpla?



Jeg elsker at den indiske utgaven av Vogue har "the sari issue" som et av hovedartiklene

Ja…da er det klart for siste uka mi i India. Siste uke av i alt 4 måneder. Hvem skulle tro det skulle gå så fort og plutselig være over? Jeg burde begynne å skjønne det nå, årene går jo bare fortere og fortere jo eldre (yngre mener jeg!!) man blir. Oppholdet har vært veldig bra og gjort meg kjempe godt på mange måter. Jeg har fått 4 måneder hvor jeg har gjort noe helt annet enn jeg ville gjort i Norge, jeg har sett og opplevd steder og møtt mennesker jeg aldri ville fått mulighet til utenom programmet. Jeg har kommet meg bort fra livet hjemme og virkelig kunnet fokusere på hva jeg har lyst til. Det er så mange ting som har skjedd i India som jeg ikke har merket med en gang, men som jeg kan se tilbake på og forstå hvor og hva som skjedde… Mange BRA ting. Når jeg prøver å se etter ting som ikke har vært bra (ja, det er rart å se etter det, hvorfor skal man det??? Men man må jo tenke på alt som har vært, både det gode og ja, det som ikke har vært bra) så kommer jeg liksom ikke på noe. Ikke fordi jeg ikke vil se det, men rett og slett fordi det ikke har vært så mange ting som ikke har vært bra. Det har jo dukket opp utfordringer og vanskeligheter med f.eks å vite vår rolle her nede, men det har vært godt å kjenne på den følelsen også og derfor har den vært bra, hvert fall i ettertid! J   Jeg har funnet litt ut av ting, ut av hva jeg vil gjøre med mitt liv, hva som er viktig, og mindre viktig, for meg, og hva mine verdier er J Siden livet er så avslappende her, folk tar livet sånn med ro så blir man jo naturligvis også påvirket av dette. Jeg slipper å stresse hjem fordi jeg må rekke "frustrerte fruer" (selv om jeg elsker den serien da!) og jeg slipper å stresse fra et sted til et annet og rekke alt og ingenting. Som jeg har skrevet før, det er så mange ting som bare skjer med deg når du kommer til India. I det siste har jeg tenkt litt på hvorfor India traff meg rett i hjertet helt fra jeg satte den første foten ut av flyet. Jeg tror en del av det kan ha å gjøre med at India og Kurdistan har mange fellestrekk og det er mye jeg kjenner igjen, både ting jeg har sett selv og ting jeg har blitt fortalt. Og India er det landet jeg har kommet nærmest Kurdistan, til nå hvert fall. Så kanskje det har å gjøre med at jeg har kommet nærmere hvor jeg kommer fra og mine røtter? Hm...vet ikke, men det er ikke å utelukke. Og dette er definitivt ikke siste gangen jeg er her. En av de tingene jeg allerede vet jeg kommer til å savne er de herlige, nydelige klærne (salwar kameez og sari) i alle mulige farger og mønstre. Her om dagen når jeg gikk i byen (Madgao) tenkte jeg på at jeg har faktisk hittil ikke sett noen andre med samme klær (bortsett fra den røde og grønne drakten) som meg. Og jeg har rukket å se mange suit. Det er et hav av stoffer! Dette er paradis for alle som elsker å leke med farger og fasonger. Og jeg har allerede kjøpt stoff til 3 vestlige kjoler som skredderen jobber med å få sydd til meg før jeg drar.

Alle damene som bruker shalwar kameez eller sari er så nydelige i dem. Jeg vet ikke helt hva det er, men uansett utseende eller fasong; når drakta kommer på, da forandres hele deres fremtreden. Flott å se :)

Jeg har jo sagt at folk her er så snille og hjelper gjerne til hvis det er noe. Men jeg har jo egentlig ikke skrevet så mye om hvordan vi har blitt tatt imot av lokalbefolkningen. Jeg velger å fortelle om Himachal for det var der vi fikk mest kontakt med folk siden vi bodde der i 3 måneder.

Generelt var folk vennlige og pratsomme og ba oss gjerne inn på chai hvis det passet seg slik. De som bodde i Bundla og Palampur var vant til "hvitinger"/foreigners så derfor var det bare moderate mengder med glaning når vi kom gående ;)  Jeg fikk inntrykk av at de var glade for at vi var der og spurte ivrig om hvor vi kom fra og hva vi gjorde når vi kom i prat, enten på gata eller i butikken.
Vi hadde, under introuka, fått beskjed om at det vi gjorde ble lagt merke til, av alle faktisk. Så de rådet oss, spesielt jentene, til å ikke kjøpe røyk eller drikke. Folk visste hvem vi var og hvis en frivillig gjorde noe ble det typisk relatert til at alle gjorde det; "de i Idex campen røyker og drikker og tar ikke jobben seriøst..."
Et eksempel på at alle visste hva vi gjorde:
Jeg og Safia (England) var i Palampur en lørdag og handlet litt diverse. Jeg ønsket meg en svart drakt og vi var innom flere butikker. Samme kvelden spurte en av de ansatte om jeg hadde lyst på en ny drakt siden jeg hadde vært og sett på det. What?!? Hvordan visste han det? Glad jeg gjorde noe så uskyldig som å se på klær...ikke det at jeg ville gjort noe annet altså :) Men sånn er det... Alle ser deg og vet hva du gjør og hvem du er.
Her i Goa er det annerledes for det er så mange flere turister så man blir ikke lagt såå godt merke til.

Denne uka er planen at jeg og Sushila som er Camp Manager her skal besøke en døveklasse en av dagene på en skole ikke langt unna. Jeg har hatt lyst til å besøke en døveskole, men hittil har det vært vanskelig å finne på de stedene jeg har vært, men nå får jeg kanskje besøkt en klasse. Så det gleder jeg meg til.
På torsdag skal jeg og Julie (forbudt å si dette ordet, men jeg deler det med dere, ikke si til Julie at jeg har sagt det) ha vår siste (neida, det er ikke siste, bare for nå) hyggelige utflukt sammen, enn så lenge! Vi skal leie kano i Palolem og padle (Julie er veldig glad i det, og jeg er glad i å sole meg i kanoen mens noen andre padler så da passer det jo fint…) til en liten øy og være der og nyte livet hele dagen og på kvelden padler “vi” tilbake til Palolem og leverer kajakken og drar tilbake til stranden der turtle prosjektet er på. (Mulig denne planen blir en smule endret, men noe à la dette). Forrige uke tok vi bussen til en helt tilfeldig plass som vi fant på kartet og når vi kom dit tok vi til høyre, venstre, høyre, venstre på alle gatene og endte på en tilfeldig restaurant som var et populært “fast food” sted med nam nam mat. Der satt vi og løste våre verdensproblemer (som vi ikke har så mange av i India, men ellers i livet) og spiste og drakk god mat og drikke. Og så tok vi bussen hjem igjen. Bussturene her er en så kjempe spennende del av landet. Det er så mye å se, og jeg elsker å sitte på bussen, enten med Ipoden eller indisk musikk på høytaleren (helst sistnevnte) og se ut av vinduet. Det er alltid noe nytt å se.
Ellers går jobben på skolen som normalt. Intet nytt å rapportere hehe :p  Vi har jobbet med ukedagene denne uken; Ek hapta me saath dhin hotte hai. (Det er 7 dager i en uke). Jeg har bare to dager igjen der nå, i morgen (onsdag) og fredag, torsdag er jeg borte med Julie hele dagen. Det blir trist, man rekker jo å knytte noen bånd selv om tiden er knapp.

Ja, denne uka er det mye som skjer og mye som må være på plass før jeg drar. På lørdag (18.desember) drar vi en gruppe til Mumbai og overnatter på hotell. Natt til tirsdag 21.desember tar jeg flyet først til London og så videre til Oslo og familiegjenforening på Gardermoen tirsdag kveld J

På søndag dro jeg og Julie til Savoi Spice Plantation ca 2 timer unna her. Det var en opplevelses- og minnerik dag! :)

På bussen på vei til dette stedet. Vi aner ikke helt hvordan vi kommer oss dit, men vi tar nå bussen til dit vi er sikre på at vi må, og så spør vi oss fram derfra. Det er herlig å ikke alltid vite alt for her er livet aldri helt som du planlegger uansett ;) Det er omtrent sånn; "ja, vi tar bussen dit vi vet, så spør vi oss fram og på en eller annen måte så ender vi nok på detta stedet". Dette er trist å si, men av og til holder det at man er hvit. Folk er mer enn behjelpelige.



En morsom historie; Når vi kom fram til Spice plantation gikk vi først på do (ja, det i seg selv er ikke så morsomt). Jeg åpnet døra inn til doen og så at det var vestlig do. "Ah!!" utbrøt jeg. "Hva er det?" spør Julie. "Jeg skulle ønske det var et hull i bakken" sier jeg litt frustrert.
Etter at vi var ferdige sier Julie "Du hadde en kommentar som var helt faktastisk og som er bloggmateriale" (Vi snakker ofte om hva som er bloggmateriale, men hvis vi skulle skrevet om alt som er bloggmateriale, da kunne vi nesten ikke gjort noe annet)!
Jeg skjønte ikke hva hun snakket om, jeg sier jo mye i løpet av en dag og husker ikke alltid like mye av det. Det beste med det hele var jeg var helt seriøs og tok meg ikke engang i at jeg hadde sagt det, noe som vanligvis skjer. Ja, jeg synes faktisk de indiske doene er bedre for du kommer ikke borti så mye og...ja, nei... bare mer spennende! :)

Vi fikk en omvisning på området og sett forskjellige planter og krydder som de dyrker, alt organisk
Når omvisningen med mannen som synes det var morsomt med de hindiske frasene vi kom med var ferdig spiste vi en deilig lunsj

HAHAHAHA... We got this "juice" wich was really discusting... But the luch was good so it made up for the juice



Mens vi venter på bussen hjem kan vi jo alltids ta noen bilder



Men bussen skulle, i følge lokalfolka, ikke komme før om 45 minutter (busstabell kan man bare glemme å lete etter, det finnes nemlig ikke) så vi begynte å gå, og satset på å enten møte på en buss på veien eller finne en taxi eller lignende. Etter ca 15 min kom det en tilfeldig ung gutt kjørende (25 år, han hadde vært på besøk hos kjæresten sin og var på vei hjem) og han tilbød oss skyss til Ponda, 10 km unna, på motorsykkel. GØØØY!!! Fra Ponda tok vi bussen til Madgao, og fra Madgao tok vi motosykkeltaxi hjem til Majorda og campen! Jeg sa det var en opplevelsesrik dag! ;) 




Det er utrolig mange russiske turister her (av og til begynner folk å snakke til oss på russisk når vi kommer inn et sted) og derfor også mange skilt på russisk. For dere som lurer; nei, jeg har ikke snakket med noen på russisk. Jeg har glemt så mye...hm.



Julie handler kokosnøtt på markedet

Frukt og grønnsaksmarkedet
Alle roper og prøver få oppmerksomheten din, noe à la; "Banan, Banan, Banan, 10 rupee, Banan, Banan, Banan" 

Et morsomt møte på bussen idag (14.12)! Jeg og Julie var på vei inn til Madgao og vi kom tilfeldigvis i snakk med han mannen jeg satt ved siden av. Han lurte på hvor vi var fra og når vi sa det sa han plutselig "Drammen". Det tok litt tid før jeg skjønte at han faktisk snakket om byen Drammen som jeg bor i nærheten av, og ikke Germany eller noe sånt som det først hørtes ut som. Jeg kunne bare ikke koble til Drammen, for hvorfor skulle han snakke om Drammen og enda mer forvirrende; hvordan visste han om Drammen? Det viste seg at han hadde jobbet for et amerikansk selvskap og vært i Drammen for ca 15 år tilbake. Er ikke det tilfeldig, sprøtt og moro så vet ikke jeg!! :D

Two pictures from Himachal that I was going to post, but forgot.

At the community visit three of the girls mom told us that she does waxing, make-up, facials etc. We wanted to wax our legs and came back to their house after the goodbye party we had for english class.

The girls wanted to dress us up like Indian brides

And you know what?

I still got my curls!!! I was a little sad last week because somehow some of them where not there anymore, but when I finally washed it today (becuase I was out jogging this morning :) ) they all came back!!!
Me bahud khush hai! ;-) (I am very happy)

Hvis det ser ut som jeg har lagt på meg så har jeg ikke det altså... Det er bare en eller annen innstilling på kameraet som får meg til å se litt rundere ut... ikke noe å bry seg om ;)


Og det som alltid har vært en selvfølge for meg har nå blitt fremmed...

Ha det godt folkens. Og takk til dere som har skrevet så koselige kommentarer. Det gleder mitt hjerte veldig. Fortsett å gled mitt hjerte ;) Og hvis jeg ikke har sagt det… jeg er glad i dere ;)

Kjærlighet fra Srwa <3