Hallo:)
Her kommer et laaangt innlegg med masse å fortelle fra de to siste ukene. Jeg har hatt lite tilgang til internett så det forklarer mangelen på oppdaterte innlegg. I tillegg er nettet ustabilt, pga været (torden og lyn på ettermiddagene og kvelden).
Det er så mye som skjer og mange nye opplevelser, så det er litt vanskelig å velge ut hva jeg skal skrive om og ikke. Derfor kan dette innlegget bli i lengste laget.
Kommenter gjerne (har fått tilbakemeldinger om at de som ikke har blogg ikke kan kommentere, men det har jeg gitt tillatelse til, så dere som vil kan kommentere som "anonym") og si fra om det er noe dere ønsker jeg skal skrive mer om.
Da starter vi! :)
Mandag morgen, 30.august kl 10.30 sto Vegard, Julie og jeg på flyplassen og var klare for den store reisen. Alle tre reiser gjennom samme organisasjon, og vi hadde planlagt å reise nedover med samme fly.
 |
| Spente og forventningsfulle |
 |
| Familien var også med til flyplassen. Sahar kunne dessverre ikke være med, men... |
 |
| ...vi hadde en kjempe koselig avslutningskveld på søndagen |
Mitt første møte med India! En verden av lukter, smaker, farger, varme, trafikkstøy.
Jeg elsker det!!! :)
En spesiell opplevelse for meg: Med en gang kom vi ut av flyet, og inn på flyplassen sto det noen damer og menn og snakket, deriblant ei dame i rullestol. De diskuterte en del fram og tilbake på Hindi, men om hva fikk jeg ikke med meg (Rart?!). Der og da kjente jeg at jeg likte meg så godt her. Jeg likte å være her… å få det så nærme kroppen… høre hindi språk og se fargerike sarier. Jeg var her, endelig!!!
Vi ble møtt av en Idex representant (indian network for development exchange) på flyplassen som fikk tak i en taxi og vi ble kjørt til et hotell omtrent 45 min unna.
For å gjøre det klart; Idex er samarbeidsorganisasjonen til Atlantis her i India. Atlantis er min sender organisasjon.
Første steget ut fra flyplassen og en varme så ekstrem slo oss i ansiktet. Vi var i INDIA :):):)
Denne første bilturen ga oss muligheten til å se store deler av Dehli, deriblant hvordan trafikken fungerer. Her er det ikke blinking og vikeplikt som gjelder, men tuting. I massevis! Alle tuter mer eller mindre hele tiden, både mot andre biler og mot fotgjengere, og etter mitt inntrykk er det vennligsinnet tuting. Det er mer som “unna vei, her kommer jeg:)” eller “Se opp, jeg skal kjøre forbi:)”.
Som en av de frivillige sa det så fint:
“Just use your horn and you can do whatever you want”
Denis
For en utenforstående som ser dette for første gang er det ikke noe system i trafikken, men det fungerer sikkert fint for de som er vant til det. Det er så utrolig mange biler, motorsykler, tuk-tuker (motosykler på tre hjul), sykler, buss stappfulle av folk (HER snakker vi om SILD I TØNNE), like mange henger seg på sidene av bussen som det sitter folk inni, for skal man komme med får man henge seg på, bokstavelig talt. Og alle kjører på kryss og tvers. Det positive er at de faktisk utnytter plassen som er, noe som er nødvendig hvis man skal få det til å gå rundt her, pga mengden av kjøretøy. Etter å ha opplevd rushtrafikken her skal jeg aldri mer klage over Oslo trafikken!!!
Kuer er hellige dyr her nede, de blir sett på som en modergud og kan vandre fritt rundt i gatene her. Kuene er et symbol på det gode, fruktbare og kvinnelige, og har derfor blitt fredet på grunn av disse moderlige egenskapene. Vanligvis kjører folk utrolig fort i trafikken, men med en gang de ser en ku bremser de helt opp. Det er straffbart å kjøre på kuer, tror man kan få 2 år i fengsel, eller mer, hvis man kjører og dreper dem (ikke helt sikker på regelverket her, men mente politimannen som fortalte meg dette sa noe sånt).
Det er utrolig mye søppel overalt. Jeg prøvde å lete etter en søppelkasse, men det fant jeg ikke. Det er mange fattige folk her, mye mer ekstremt enn hva man kanskje er vant til fra Norge. Folk dusjer, spiser og sover på gatene. Vi kjørte forbi mange telt som var slått opp eller presenninger som var støttet opp av planker som fungerer som hjem for folk.
Ute er det som oftest flest mest menn å se. Når damene, i fine sarier i alle regnbuens farger, er ute er de som regel i følge med en mann.
Det er utrolige kontraster her nede; fattig og rik, nytt og gammelt, by og land og ung og gammel. De fleste husene jeg har sett hittil ser falleferdige ut, men så er det mange fine hus i områder man ikke forventet seg det. (Som da vi kom til den indiske familien vår, dette kan du lese mer om litt lenger ned).
Vel fremme på hotellet kunne vi gjøre oss klare til bilturen 1 time senere videre til Jaipur. Her fikk vi møte de andre frivillige folka fra Tyskland, England, Spania, Sveits, Nederland - deriblant ei kurder (fra tyrkia) og ei fra USA.
Vet ikke om jeg har sagt det, men det er utrolig VARMT her. Lufta er fuktig og varmen er fra 30 grader og oppover. Selv når vi kom ut fra flyplassen kl 07.30. Vi går rundt og svetter og er klamme hele tiden. Hadde jeg vært i Norge og opplevd denne varmen hadde jeg nok dusjet 3 ganger om dagen, men her er det ikke noe vits. Man er likedan 5 minutter etterpå. Det blir en vanesak å gå rundt og ikke bry seg om at man svetter. Det må bare bli sånn. I begynnelsen var det litt tungt å være så varm hele tiden, det er en varme som man aldri opplever i Norge. Jeg er vant til at når det er sol i Norge er det varmt (om man er heldig), men her er det en varme i lufta hele tida, og derfor veldig fuktig, og alt dette er uvant for oss.
Etter ca 8 timers kjøring var vi fremme i jaipur. Her ble vi ønsket velkommen av Idex representant som ga oss kort info om forberedelsesdagene fremover, og i tillegg møtte vi resten av de andre frivillige som hadde kommet tidligere på dagen, deriblant Ida fra Norge (hun reiste med flyet fra Gardermoen dagen før oss). Vi har felles program her i Jaipur frem til lørdag. Da tar vi tog videre til Himachal Pradesh hvor vi skal bo. Etterpå ble vi fordelt i grupper på 4 og ble kjørt i
tuk tuk videre til Indiske familier som vi skal bo hos disse dagene i Jaipur.
 |
| Sabine (Tyskland), Lisa (England), meg og Mary (USA) i tuk tuk |
Det er ca 20 minutter fra Idex kontoret til familien. Når vi nærmet oss nabolaget svingte vi inn i en liten, skitten, rotete gate, og automatisk tenkte jeg at huset vi skulle bo i gikk igjen med denne gata. Men så feil kan man ta. For etter å ha tatt av noen gater til høyre og venstre kom vi inn på en gate med masse fine hus og i midten av denne gaten skulle vi bo de neste 4 dagene.
Familien vi bor hos er kjempe snille og hyggelige. De bor i et stort hus (Villa) på 3 etager og fra taket har de utsikt over hele Jaipur. Det er en mann og dame, og deres to barn, og mannens mor. I tillegg har de 3 hushjelper, og så bor det 25 studenter i 2. og 3.etg. Det er unge jenter (15 og 16 åringer) som studerer pre-engineering og pre-medical studier (forberedende fag til videre studier). Mannen i huset er tidligere politimann, og nå jobber han som advokat, og dama er hjemmeværende, men har jobbet som rektor på en skole før, og det var slik hun kom i kontakt med Idex. De fleste i huset kan engelsk og derfor går det greit med kommunikasjon.
 |
|
Vi har et stort soverom som vi 4 bor på (ei fra USA, england, nederland og meg), og egen dusj og toalett vegg i vegg. Toalettpapir anses som luksus og privat. Så det er lurt å gå rundt og ha det tilgjengelig i veska til nøden melder seg. Så til dere som så rart på småhysteriske meg som absolutt skulle ha med dopapir fra Norge; Det var en grunn til det :-D
Jeg ble veldig glad over å se at vi kan dusje hver dag, noe som heller ikke er en selvfølge i alle hjem. Det er lunkent vann i dusjen, noe som er kjempe fint siden det er så varmt ellers. I taket har vi en vifte som står på hele tiden, en absolutt nødvendighet!
Dagen etter (onsdag 1.sep) ble vi hentet hos familien av samme sjåføren (vi fant ut at han er vår faste sjåfør så lenge vi er hos familien) og kjørt til Idex kontoret. Vi hadde 3 forskjellige timer; Informasjon om Indisk samfunn, Hindi språkkurs og religionsundervisning om Hinduismen. På ettermiddagen ble vi kjørt til et marked hvor vi kunne bestille klær til oss. Vi kom inn i et lite rom hvor det lå forskjellige stoffer på gulvet og vi kunne velge det vi ønsket og så kom det flere damer bort og tok nødvendige mål av oss. Jeg ville ha to kjoler og en bukse. Blir spennende å se hva jeg får :) Jeg gleder meg til å bruke indiske klær, de ser mye mer behagelige ut, og i tillegg blender vi oss lettere inn med lokalbefolkningen. Og de fleste som visste at jeg skulle til India fikk høre både en og to og til og med tre ganger at jeg gledet meg til å få på meg indiske klær!!! :D
 |
| Veldig fornøyd med klærne :) |
Ute var det mange skolebarn som møtte oss, og de synes det var veldig gøy med besøk fra utlandet og kom og håndhilste på oss. Akkurat denne hendelsen var veldig spesiell, og helt overveldende. De ville ta både bilder og ha autografene våre, og kom og spurte om navnene våre flere gangen. Det virket nesten som de hadde vunnet i lotto. Og vi fikk smake litt på kjendistilværelsen...
 |
| Being a celebrity... |
På ettermiddagen kom vi hjem igjen til familien og spiste middag. De fikk besøk av et vennepar og vi ble sittende og skravle med dem. Han mannen som var på besøk var politimann i Jaipur og hans politistasjon var for noen år tilbake (2007?) blitt kåret til verdens beste politistasjon. BRA spør du meg!
Det var så fint med disse to på besøk for vi fikk muligheten til å snakke og spørre om masse ting av de som faktisk bor der.
Torsdag 2.sep
I dag møtte vi tidlig opp på Idex kontoret, kl 07.30. Vi skulle vi ut og ri på elefanter og besøke et fort; Amber fort. Siden elefantene ikke er så glade i varmen på ettermiddagen måtte vi gjøre det på formiddagen. Jeg var litt usikker på om jeg skulle ri på elefantene. Årsak: Jeg vet jo ikke hvordan de blir behandlet og ønsket ikke å støtte bruk av dyr for turisters glede.
Det ble til at jeg rei. Grunn: Once in a lifetime – opplevelse, ville prøve det.
Elefanter er jo store dyr (Bra observert, Sirvej!!!), og for ei som har litt høydeskrekk kan det være litt småskummelt... Når jeg satt på elefanten var jeg litt redd for å falle av, og lente meg godt tilbake, lukket øynene og prøvde å tenke på hyggelige ting. Han "driveren" viste oss div steder, men det klarte jeg ikke helt å nyte... Når vi endelig var fremme og gikk av følte både Denis (vi kjørte to og to) og jeg oss litt sjøsyke. Merkelig! Nå har jeg gjort det, og synes det var nok. Jeg hadde hatt mye større glede av å se dem gå fritt ute på et område f.eks. De er jo fantastisk fine dyr!
 |
| Meg og Denis på elefanten |
 |
Amber Fort.
Volunteers Group - August 30th 2010
|
 |
| Kjøpte øredobber på Amber Fort. Me like! |
 |
Amber Fort
|
 |
Utsikt utover dalen fra Amber Fort
|
Vi snakket med guiden om elefantenes forhold, og han sa at NGO i Australia (eller var det Østerrike?!) (non govermental organization) hadde kritisert dyrenes forhold, og at dette var bedret. I tillegg sa han at de jobbet ikke hver dag, og at hadde de vært et annet sted hadde de mest sannsynlig fått det mye verre.
Vi opplever noen morsomme språkforvirringer... De fleste selgerne er veldig ivrige og det hele kan bli litt for mye for en stakkars turist... Hun ene i gruppa opplevde følgende:
En kjempeivrig selger ville ikke la henne være etter at hun hadde sagt "nei" flere ganger. Til slutt ble hun oppgitt og sa "are you kidding me???", hvorpå selgeren så skremt tilbake på henne og svarte "no, I don't want to kill you!!" Hehe... en intern spøk som går igjen her! :D
På ettermiddagen dro vi på kino og så en Bollywood film, på hindi uten tekst. Men det er utrolig hva man får med seg allikevel :) Filmen het “Lafangey Parindey”, en typisk bollywood film på 3 timer (en pause halvveis pga lengden) med mye sang og dans, drama, kjiseèr og en fantastisk kjærlighetshistorie oppi det hele :) En helt vanlig bollywood film med andre ord ;)
I pausen gikk jeg og Julie ut og kjøpte popcorn og tok litt bilder, og det var to gutter som sto ved siden av, og de tok bilde av oss, i tillegg til at de ønsket at vi tok bilde av dem. Siden vi skiller oss sånn ut, blir vi fort lagt merke til, glodd i hjel og er man riktig heldig får man et håndtrykk med oss også. Når filmen var ferdig og vi ventet på å bli hentet kom det kanskje 10 gutter bort og ville hilse på og ta bilder med oss. For oss som ikke er vant til det føles det litt merkelig, men for dem ser det ut som de har “the time of their life”.
For å understreke det; dette blir gjort kun av ren nysgjerrighet og godhet. Indere er utrolig gjestfrie, og hittil har vi nesten bare møtt på hyggelige og blide folk.
Utenfor kinoen fant jeg denne restauranten... Ser det kjent ut?
Dette var siste kvelden hos familien, og vi tok bilder og skrev en hilsen og adressen våres i “volunteers” boka deres. Vi var gruppe nr 60 som var der, så det var mange hilsener i boka.
Fredag 3.sep
I dag er siste dag i Jaipur. Kl 13 reiste vi videre med bil til Agra, en 6 timers lang kjøretur, hvor vi overnattet på hotell. I morgen er det Taj Mahal og togtur videre til Himachal Pradesh.
En trist opplevelse: På kjøreturen kjørte vi forbi mange byer og landsbyer, og på et tidspunkt kom vi til en by. Vi stoppet på et lyskryss, og akkurat da kom det bort 4 – 5 barn til bilen vi satt i, så på oss og ba om penger og slikt. Det var kjempe trist å se at barn (helt ned i 5-6 års alderen) er nødt til å gjøre sånne ting. Vi ga ingenting. Uansett hadde det fremdeles stått kanskje 20 millioner andre barn i India som ikke fikk noe.
Lørdag 4.september
Taj Mahal!!! Av diverse årsaker sov jeg og romvenninna mi Ida bare 1 time i natt (skravle, skravle, SKRAVLE; begge har vært utvekslingsstudenter i USA og vi hadde veldig mye å snakke om!!!), så når vi sto opp kl 05.45 var vi litt slitne kan man si… Men Taj Mahal skulle vi få med oss! :-D Det har jeg hatt lyst til å se i mange år så det var et stort høydepunkt :-)
 |
| Julie og meg |
På grunn av varmen dro vi veldig tidlig, kl 06.30 var vi inne på området. Det er et fantastisk fint palass. Litt historie: Taj betyr krone og Mahal betyr Palass. Hjernen bak byggverket var en konge på 1600’tallet som ønsket å bygge det til minne om sin 4. kone, yndlingskona, som døde like etter at hun hadde født deres 14.barn. Bygget ble håndlaget av 20 000 arbeidere over en periode på 22 år.
 |
| Sjekk speilbilde i vannet |
Etter besøket spiste vi frokost og kjørte videre til Delhi hvor vi tok nattoget til Himachal Pradesh. Togstasjonen var kjempe stor (ikke det samme som Jernbanetorget akkurat…), og det myldret av folk. Vi tok toget kl 22 og var fremme kl 07dagen etter. Vi sov på sovevogn, men her er det ikke snakk om sovekupeèr. Det var 3 senger på rekker oppå hverandre, jeg sov heldigvis nederst. Når vi kom inn var det mye stirring og nysgjerrighet, og vi snakket litt med våre indiske medpassasjerer som synes det var spennende med utenlandsfolk. De fleste i gruppa sovnet rundt midnatt, etter en lang dag med reise.
Søndag 5.sep
 |
| Kai og meg |
Etter en lang reise var det godt med Wasa knekkebrød, blåbærsyltetøy på spruteflaske og Nugatti på tube!
 |
| Hanna, Julie og Josè |
Vel fremme i Himachal Pradesh ble vi hentet av Idex ansatte og kjørt den 5 timer lange kjøreturen til campen i området Palampur. Her oppe er luften mer sånn som jeg er vant til hjemmefra, mye mindre søppel i gatene (nesten ingenting) og generelt mye stillere og fredeligere. Det er et fjellområde og det er ikke så mange biler.
Vi ble ønsket velkommen, vist til rommene våre og fikk litt info om stedet. Det er rom med 4 køyesenger, og jeg, Ida, Julie og Sabina (Nederland) deler rom. Vi har eget do og bad, og lås på døra.
 |
| Her er campen. Noen som klarer å se hvor jeg bor utifra klesvasken? |
 |
Utsikt nedover dalen.
Våkner opp til denne utsikten, nydelig solskinn og elva som bruser |
 |
Utsikt oppover dalen
(Jeg og Julie jogget over brua og oppover veien som går opp langs dalsiden i dag tidlig (9.sep)) |
I morgen skal vi velge hvilke prosjekter vi skal jobbe med.
Mandag 6.sep
I dag har vi vært her i 1 uke. Tiden FLYR av gårde!
I dag fikk vi omvisning på de prosjektene de har her; to statlige barneskoler, skole for psykisk utviklingshemmede elever, sportsundervisning med barn, engelskklasse for jenter og kvinner, dataklasse.
Dagen er delt opp i to økter;
Kl 09:45 – 12:30 jobber vi med et prosjekt og fra kl 15:30-17:25 jobber vi med et annet prosjekt.
Jeg ønsker å jobbe med psykisk utviklingshemmede på morgenen og med engelskundervisning på ettermiddagen.
Tirsdag 7.sep
Første dag i jobb!
Alt er veldig nytt og det er litt vanskelig å skrive om hvordan ting er, men jeg prøver :)
Første økt av dagen gikk fort og var moro. Barna er utrolig søte, og liker å leke og tulle med oss (det er 7 frivillige på dette prosjektet). Det var litt vanskelig å vite hva vi skulle gjøre i undervisningen siden vi ikke kjenner barna og deres behov. Men vi fikk beskjed om at det ble litt lettere når rektor kom tilbake for hun har med oversikt over hva de frivillige skal jobbe med. I den klassen jeg var i var det en døv utviklingshemmet gutt. Jeg så hvordan han og læreren kommuniserte, og slik jeg skjønte det er det mest hjemmesnekrede tegn de bruker.
Andre del av dagen ble litt annerledes enn vi hadde sett for oss. Vi er 3 frivillige på dette prosjektet (Jeg, Julie og Ida), og vi fikk en liste med jenter i alderen 10 - 16 som ønsket å være med på dette. Når vi kom dit var det jenter i alderen 6-18, så spennet mellom barna gjør undervisningen mer utfordrende.
Jeg hadde sett for meg at vi skulle sitte i et klasserom, men når vi kom fram til dit vi skulle være fant jeg ut at presseningen vi hadde med skulle brukes som sitteunderlag over det rå sementgulvet. Det er en bygning under oss, og vi sitter på taket over. Her har vi ly for regnet, men ikke for varmen siden det kun er vegger på to sider. Bildet forklarer kanskje litt mer.
Jeg hadde sett for meg at vi skulle sitte i et klasserom, men når vi kom fram til dit vi skulle være fant jeg ut at presseningen vi hadde med skulle brukes som sitteunderlag over det rå sementgulvet. Det er en bygning under oss, og vi sitter på taket over. Her har vi ly for regnet, men ikke for varmen siden det kun er vegger på to sider. Bildene forklarer kanskje litt mer.
Ivrige barn som vil lære engelsk
Dette var litt om de to første ukene :-)
Skal prøve å oppdatere jevnlig :)
Namaste!
